Tvisyn

Jan Kjærstad: Tegn til kjærlighet

2009-03-19T16:15:00.001+01:00

Jan Kjærstad har begått enda en bok. Denne gangen med den nokså søtladne tittelen Tegn til Kjærlighet. Det skal nok ikke skrives med stor K, men det føles litt som om det er meningen etter å ha lest boken. Som den pseudo-mach personen jeg er, har jeg ofte liten trang til å lese bøker med kliss i tittelen eller bøker som tar for seg “dypere” temaer. Jeg har lest Paul Coehlo, men jeg skryter sjelden av det for å si det sånn.

Vel, vel, jeg har et langt og nokså nært forhold til Kjærstads forfatterskap, så etter at jeg hadde skult skevt på boken i nærmere to år bet jeg tenne sammen og gikk løs på den. Det var jaggu ikke lett med den innskrevne forfatteren Herr Kjærstad har lagt inn. Han har nemmelig valgt å skrive det fra en kvinnes ståsted. Ikke en hvilke som helst kvinne, det er en ung kvinnes ståsted. Det er ikke så lett å takle dette ståstedet når man har et veldig klart bilde av Kjærstad som en middelaldrende mann. Det er ikke et sløret og tilfeldig bilde, det er et klart bilde av et ansikt, et smil, en hvit forfattermann fra Oslo med alt det tilhørende.

Det blir vanskelig å tro på hans damestemme, det dukker hele tiden opp et Kjærstads smil når han snakker om hvordan det er å kjærtegne sin elskede, når han drømmer om å være fysisk nær sin kjære og være svært intim med vedkommende. Jeg skulle veldig gjerne har sluppet mine indre bilder, men de slipper aldri helt taket.

Heldigvis er det lange pasasjer dette ikke plager meg. For meg handler nok boken mer om Tegn enn om Kjærlighet. Hovedpersonen leter etter det perfekte tegnsett, det er en kjærlighet til tegnene og da spesielt til alfabetet som driver hovedpersonen og historien fremover. Mye tid brukes heldigvis på denne besettelsen og kjærlighetshistorien mellom hovedpersonen og hennes elskede kan reduseres til en parallellfortelling. Historien om tegnene er spennende og besettelsen virker reell. Jeg tror på den selv om den er absurd, eller kanskje nettopp fordi den er absurd. Hovedpersonen trekker opp en oppvekst som helt klart leder frem til en person som er besatt av tegn, en bestefar som briner henne i kontakt med gravmonumenter og hieroglyfer allerede i ung alder. Hun trekkes i retning av tegnene hele veien og ender opp med å konstruere sin egen font. Denne fonten er så perfekt at den bringer selv middelmådige tekster til uante høyder.

Kjærligheten i romanen er jo innimellom direkte søt, men deler av kjærligheten i boka bærer mer preg av besettelse enn av den sunne og fornuftige kjærligheten man kan ha til mennesker og ting rundt seg. Denne besettelsen er vel det mest spennende i boka, og det er jo ikke verdens mest spennende, jeg setter mer pris på de delene som handler om skriftene og tegnene. Heldigvis er det ganske mye tegn til tegn og det gjør at boken holder seg.

Det jeg setter mest pris på i boken er hans språkekvilibrisme. Kjærstad elsker det han driver, han har et nært og svært personlig forhold til språket. Det virker nesten som om han stuller og steller med språket som om han pleier et barn. I perioder har han fil på setningene slik at de danser som om de var av Kjell Askildsen. Det skinner gjennom at Kjærstad har et nesten like besatt forhold til språket og fortellingen som det Cecilie i boken har til skriften. Jeg har i alle fall følelsen av at jeg kan skimte ham gjennom fernisset av tekst, tegn og historie.
Alt i alt et stykke tekst som er lesverdig på mer enn ett plan.

Reidar Jensen: Historien som ikke ville slutte

2008-07-15T20:01:00.003+02:00

En ukjent norsk perle! Reidar Jensen skrev noen noveller på 70-tallet. Jeg leste dem dengang, jeg leser dem omigjen nå. Jeg elsker noveller. Jeg har faktisk en forkjærlighet for halvgode sci-fi noveller. Så er det ute av skapet!

Historien som ikke ville slutte inneholder 14 noveller av svært forskjellig karakter. Det strekker seg fra korte tekster på mindre enn 10 sider til lengre stykker. Det spenner fra svært så tidsnære 70-talls analyser til langt mer filosofiske utlegninger. Det meste har allikevel avtrykket av den poetiske realismen man finner i de morsommere sør-amerikanske fablene av Louis Borges og de gale innfallene til Vonnegut og Pynchon. I norsk sammenheng har han to storebrødre som har gjort seg langt mer gjeldende enn det Jensen har gjort, Bing og Bringsvær.

Dette er noe som med fordel kan graves frem fra bibliotekets støvete avkrok og lese på nytt. Ryktene sier at Jensen har en ny bok på beddingen. Det skal bli spennende å se hva han kommer opp med nå!

Bohumil Hrabal: Jeg har betjent kongen av England

2008-07-15T19:26:00.005+02:00

Jeg setter utrolig pris på de øyeblikkene der jeg oppdager at jeg har store og alvorlige hull i min allmenne lesing. Det har jeg hatt i forhold til.... Svært tilfeldig møtte jeg denne boken på den bakerste hyllen i lite unnselig bibliotek. Den var ikke utlånt i dette årtusen og den nærmest lødige tittelen bare skrek om å bli lånt.

Jeg har jo oppdaget at verken mannen eller boken er helt ukjent, den har bare sklidd sånn pent under radaren min, men ikke nå lenger.

Handlingen i ”Jeg betjente” er lagt til et litt forvridd Tsjekkoslovakia i perioden frem til og med andre verdenskrig. En liten, puslete og nokså merkelig mann jobber seg rundt omkring i restaurantbransjen, og han opplever de underligste ting. Boken er stykket opp i distinkte biter, det gjør at den er lett å spise til tross for at den av og til tangerer Kafka på sitt beste.

Hovedpersonen snurrer gjennom livet og havner på litt underlig vis i tysk kompaniskap under krigen, selv det klarer Hrabal å gjøre på en så underlig måte at det nesten blir troverdig.

Mest av alt er dette en hårreisende morsom bok om en nokså tragiske del av vår europeiske historie. Absolutt leseverdig!

Philip Pullman, Den mørke materien

2008-03-18T23:22:00.000+01:00

Jeg har sjelden irritert meg mer over en bok enn over denne. Jeg syns historien er tynn, og delvis stjålet fra andre og langt bedre forfattere. Jeg syns språket er elendig, det må være en av de tynnere oversettelsene jeg har lest på svært lenge. Det skal liksom være litt fantasy, men det er alt for jordnært til det, det skal liksom være litt realistisk men det er alt for flytende til å være troverdig. Historien om de to ungdommene som skal redde, ikke bare verden, men en ualminnelig stor mengde verdener er patetisk og ganske enkelt skrevet for å smiske med tenåringspublikumet. Det slette hentydningene til new-age og moderne fysikk og nevrologi er mildt sagt banale. ALLIKEVEL HAR JEG LEST NESTEN 1500 SIDER AV MØLET. Det medfører at det verken er forfatteren, hans foreldre, andre fjerntliggende slektninger av forfatteren eller oversetteren som i denne sammenheng er den største idioten, men meg som leser. Jeg har nesten ikke lest en side uten å irritere meg kraftig, men jeg har vært ute av stand til å slutte å lese!! Det er virkelig en bragd Pullman har begått her og han vil ikke bli glemt med det første.

Breiteig, Bjarte, Folk har begynt å banke

2007-01-02T13:32:00.000+01:00

Noveller. Det er lenge siden jeg leste noveller. Undres på hvorfor jeg sluttet med det. Det er jo ordentlig hyggelig. Novellene til Breiteig er noe snodige greier. Det er ikke lett å sett dem på plass geografisk. Jeg har noen ganger følelsen av å være i Drammen, andre ganger i Oslo, eller i Kristiansand. Miljøet han forholder seg til er sentrert rundt ungdom og yngre voksne. Hver lille novelle er fortalt av en navnløs person og den trekker opp et sentralt tema som død, utroskap, sykdom eller lignende.

Følelsen i bokne er skikkelig grå. Det er vanskelig å finne noen rød tråd. Mye er overlatt til leseren og det er både på godt og vondt. Det er lett å legge seg selv inn i teksten, forestille seg hva som skjer videre fremover og hvordan det burde gå. På den annen side gir forfatteren litt lite av seg selv. Det er litt for få rammer og litt for mye tåke. Noen liker sikkert svært åpne tekster, selv kunne jeg tenkt meg noen flere linjer i det hele.

Hosseini, Khaled: Drageløper

2006-12-30T20:23:00.000+01:00

Dragerløper er noe av det beste jeg har lest. Ever! Hva er det som gjør den så bra? Språket? Ja. Settingen? Ja! Historien? Jupp!! Men mest av alt at den klarer å ta opp en skikkelig vemmelig, grusom, ekkel, hårreisende forjævli problemstilling uten å gjøre det til noe politisk korrekt eller vammelt (kult ord det bør børstes støv av). Egentlig tar den opp flere problemer, ingen av dem blir klissent eller vemmelige fremstilt. Ingen av dem behandles på en sånn måte som man kjente problemromaner fra 70-tallet. Puh! Nå er det sagt.

Drageløperen handler om en afghansk gutt og hans oppvekst. Han er nokså rik, ikke spesielt det ene eller det andre når det gjelder evner, personlighetstrekk og på mange måter en nokså vanlig gutt som mange kan kjenne seg igjen i. Han har allikevel vært litt spesiell i Kabul på grunn av at faren er godt over middels velstående. Barndommen er preget av vennskapet hans med tjenergutten, Hassan. Faren til Hassan er tjeneren til faren til vår hovedperson. De to guttene vokser opp svært tett, nesten tettere enn skikkelig gode venner pleier å være.

Tittelen på boken henspeiler på en tradisjon fra Kabul med dragekonkurranser. Det er om å gjøre å kutte trådene til de andre dragene. Når det skjer er det videre om å gjøre løpe og hente de styrtede dragene. De to vennene vinner denne konkurransen som tenåringer. Det topper vennskapet deres. Voldsomme ting skjer mellom de to vennene, noe man nok bør lese seg til selv. I omgivelsene er det også ting som ligger latent og som påvirker de to, men konsekvensene av de politiske og militære omveltningene smeller virkelig til på et senere tidspunkt.

Vi følger hovedpersonen på flukt, til andre deler av Afghanistan og videre til USA der han slår seg ned. Livet normaliseres, han gifter seg og faren dør. Allikevel slipper Afghanistan tak i vår helt og han blir trukket tilbake. Sammenhengen og årsaken til at han trekkes tilbake og hvordan dette forløper har jeg ikke lyst til å fortelle om, men jeg kan avsløre at jeg ble overrasket på flere punkter i historien og syk på et par andre. Dette bør leses av alle tenkende, følende og interesserte mennesker.

Gert Nygårdshaug; Cassandras finger

2006-12-04T12:39:00.000+01:00

Nygårdshaug på sitt beste. Besudlet lefling med partikkelfysikk og metafysikk og new-age fenomener er og blir hans varemerke. Vi følger Drum i en av hans eventyrlige ferder gjennom noe som tilsynelatende er virkeligheten. Han dumper borti snodige et punker kollektiv. Statuer forsvinner og dukker opp. Det arkeologiske miljøet avdekkes bit for bit og vises frem som ganske absurd. Det jeg liker best med boken er tilknytningen til middelalderparken i Oslo. Det er altså en nokså høy Olsenbanden faktor (gjenkjennelse i fysiske omgivelser). Boken er en av 3 jeg har lest om igjen i mitt liv. Det skyldes ikke et bevist valg, men jeg kom i skade for å låne den på biblioteket en gang til. Når jeg hadde begynt på runde to var det ikke lett å legge den fra seg.

Boken på forlaget side.

Haruki Murakimi: Kafka på stranden

2006-10-29T22:12:00.000+01:00

Enda en av Murakamis mursteiner. Også denne gangen om isolerte mennesker som svever rundt på jakt etter mening og tilhørighet. Også denne gangen jaktes det uten veldig stor entusiasme. Vi befinner oss i Japan. Stort sett foregår det hele i nokså grisgrendte strøk og det er ikke mange mennesker som deltar i plottet. Hvis du ikke klarer bøker der en av de viktigste personene snakker med katter og har sterk hallusinasjoner bør du ligge unna. Dette er ikke noe for dem som liker A4 romaner og realisme. Hovedpersonen rømmer hjemmefra den dagen han fyller 15. Reiser av gårde helt på måfå og havner på et svært underlig privat bibliotek der den litt eldre androgyne Oshima tar seg av ham og gir ham en jobb. Kafka leter litt halvhjertet etter en mor og en søster som er blitt borte for lenge siden. Han fornemmer at han er på sporet av dem, men har virkelig ikke filla av peiling på hva han ser etter. Fremdriften i prosjektet blir jo deretter. Dette er en roman som virkelig flyter lett. Murakami har en fremragende sans for det absurde, og vever det sammen med realistiske detaljer på en måte som er svært besnærende.

Har du mage til nærmere 500 sider surrealisme er dette noe du bør sette tennene i.

Durell, Lawrence: The dark labyrint

2006-10-29T21:59:00.000+01:00

Denne Durell ligger noe tilbake i tid med sitt forfatterverk. Den mørke labyrinten er skrevet så tidlig som i 1947 eller deromkring. Den befatter seg med en hådnfull menneskeskjebner som alle knyttes sammen i en svært kort, men fatal, periode. Alle de involverte er med på en omvisning i labyrinten på Kreta når deler av taket faller ned og de spres for alle vinder. Det mest spesielle og egentlig det eneste interessante med boken er at det er en av de første bøkene der de snur rundt på historien og forteller deler av slutten til å begynne med. Dette med å klippe rundt på tidslinjen og stokke om på persongalleriet har blitt langt mer vanlig enn det var på 1940 tallet. Dette er et svært famlende forsøk og ressultatet fremstår som svært rotete. Boken har ikke så veldig store litterære kvaliteter, men er interessant for litteraturhistorikkere. Den er også interessant for dem som driver med litterær kjønnsforskning. Det er så og si bare mennene som utstyres med et liv og en personlighet. De få kvinnene som deltar i historien blir vi i svært liten grad kjent med og de forblir nærmest sjablonger.

Hopp over denne, hvis ikke du absolutt må.

Gert Nygårdshaug; Det niende prinsipp.

2006-09-28T17:38:00.000+02:00

Dette er virkelig ikke av hans beste bøker. Dette er ganske langt fra den beste. Dette er muligens den dårligste boka han har skrevet. Den er neste like dårlig som en del andre bøker jeg har lest. Men den er virkelig ikke så dårlig at jeg sluttet halvveis. Den stakkars boken ble lest til enden, men den fortjente det virkelig ikke..

Det er jo noen forsonende trekk ved denne boken. Fredric Drum er og blir en passelig sjarmerende skikkelse. Hans viderverdigheter er kule nok. Han er seg selv svært lik og akkurat passelig uforutsigbar. Det snevet av new-age som er Nygårdshaugs kjennentegn finnes også i denne sammenhengen. Det hele foregår i Egypt, der Drum involveres i tolkninger av gamle tekster og symboler. Han tas til inntekt både for det ene og andre synet. Han blir slått og drept og satt i fangenskap på passelig utrolig vis. Som vanlig kommer han ut av det hele med skinnet på nesen, men denne gangen er historien så rotete satt sammen og årsak og virkning er brutt for mye sammen til at det gir meg skikkelig uttelling som leser.

Nygårdshaug har gjort langt bedre ting, les Honningkrukken, Søthjerte, Nullpluss, Afrodites basseng, Himmelblomsttreets muligheter, Prost Gotvins Geometri eller Den balsamerte Ulven i stedet.

Kjell Askildsen: Thomas F´s siste nedtegnelser til almenheten

2006-09-27T22:13:00.000+02:00

Dette er kort og godt. Veldig kort og veldig godt. En gammel mann og hans verden blir et lerret som Askildsen maler ensomheten på. Han maler grå strøk med en grå pensel på et grått lerret. Boken inneholder en håndfull noveller. En lenger og fem-seks svært korte noveller. Det er ikke mange ord i hver novelle, men man har følelsen av at Askildsen veier hvert eneste ord før han går tur med det rundt halve Oslo. Det er ikke mange ordene som kommer helskinnet tilbake igjen. Det blir meget streng tekst av prosjektet til Askildsen. De korte novellene er i all hovedsak om det å være gammel og alene. Den lange novellen har langt mer handling. Her er det interaksjon. To mennesker som virker på hverandre. De virker ikke særlig positivt på hverandre, men de virker på hverandre. Den ene er en politimann, den andre er mistenkt i en sædlighetssak. Det foregår mye i en slik sak og Askildsen klarer å lage en forfølgelsens patologi, og en utvikling av skam og skyld som er svært ekte, med svært enkle midler. Men til syvende og sist er også denne novellen om den stor ensomheten.

På mange måter stemmer det inntrykket man får av forfatterens indre med de grå bildene man ser av Askildsen på trykk. En gammel, grå og tankefull mann..

Rohinton Mistry: Så lang en reise

2006-09-27T21:53:00.000+02:00

Og det er den. Skikkelig lang. Nå er jeg ca. en måned på vei med den, men jeg er virkelig ikke kommet særlig på vei med den.

Dette lukter episk saga av hele prosjektet. Fokuset er på en helt vanlig indisk familie. Ja, helt vanlig er de vel ikke, men hvem er vel det. Dette er mor, far og tre barn. De har sitt å slite med. De bor i et nokså rolig område. Den litt bedagelige pappaen jobber i en bank og praktiserer sine religiøse ritualer med en snodig glede av stillferdig tilfredshet. Jobben i banken er ikke av veldig stor betydning for ham, men noe han gjennomfører med en pliktfølelse som ville vært Martin Luther verdig. Mor er familiens kjerne. Hun er passe streng og myndig i sin fremferd og holder styr på det meste som foregår innen husets fire vegger. Familien er, i alle fall til å begynne med i balanse. De eldste barna er på vei ut av rede og attpåklatten er familiens øyensten. Den eldste skal begynne sine studier noe som far er svært stolt av. Litt for stolt av og sønnen ender opp med å avvise sin far, og faren sin sønn. Det spisser seg vider til med at det dukker opp penger som en nabo ønsker at de skal forvalte. Dette er nokså hete penger og det skaper en del etisk hodebry i den ikke lenger så velbalanserte familien hva de skal gjøre med det.

Dette har den godeste Mistry brukt nærmer 200 sider på. Det er relativt godt skrevet, men ikke så godt som Balansekunst. Det er lesverdig, men kunne vært bedre. Og hvordan går det med familien? Ja, si det. Det skal bli spennende å se.

Richard P. Feynman: Surely You're Joking, Mr. Feynman! (Adventures of a Curious Character)

2006-08-24T10:01:00.000+02:00

En av forrige århundres (sic) mest bemerkelsesverdige fysikere heter Richard Feynman. Han er kjent for to ting. Det ene er sin deltakelse i Los Alamos prosjektet. De utviklet atombomben der på slutten av andre verdenskrig. Det andre han er kjent for er å være en vannvittig god foreleser. Hans elever skrev notater på forelesningene hans og har senere utgitt det hele i et nokså røslig trebindsverk. Sjekk amazon.com hvis du skulle føle trang til det. Han var også med på å utvikle noen av de mer grensesprengende konseptene i nyere fysikk på 50 og 60 tallet.

I denne boken fremstiller han seg mest som en underlig skrue som har stor sans for absurde detaljer og evnen han har til å dirke opp låser (!). På noen plan minner det hele litt om The curious incident with the dog in the night, det smaker litt av autisme light. Det hele er litt vel navlebeskuende og av typen ”se hvor kul og gal jeg er selv om jeg er fysikkprofessor”. Av og til er boken befriende brautende, av og til rett og slett en smule platt.

Jeg hadde forventet en bok med mer vekt på de oppdagelsene og innovasjonene han har vært med på. Eventuelt en bok om hvorfor han ble en så sagnomsust foreleser. Jeg fikk noe helt annet enn det jeg forventet, og godt er det, selv om det absolutt kunne vært bedre.

Om boken på Bokkilden

Yann Martell: Historien om Pi

2006-08-24T09:58:00.000+02:00

Dette er en passelig høytflytende historie om en 16 åring som virkelig får livet sitt snudd opp ned. Pi vokser opp i India der faren hans eier en dyrehage. Det går etterhvert dårlig. Dyrehagen selges og familien og en del av dyrene legger ut på en båttur rundt kloden. Selvfølgelig går det svært dårlig. Største deler av romanen foregår i en livbåt med Pi, en tiger og en del andre dyr som blir borte underveis. Det hele blir nokså eksistensielt i perioder. Hvor mye som er virkelig og hvor mye som er feberfantasier er en del av de tingene man som leser må ta stilling til.

Det er fullt av små perler av problemstillinger i boken. Min favoritt er den hvor Pi insisterer på at han som ungdomsopprør skal tilhøre tre religiøse retninger, han vil være muslim, kristen og hindu, mer eller mindre på en gang. Det er et festlig lite opptrinn der hans religiøse veiledere treffer på Pi, hans familie og hverandre. Kostelig.

Om boken på Bokkilden

Nygårdshaug Gert; Jegerdukken

2006-07-17T14:07:00.000+02:00

En helt klassisk Nygårdshaug med kasserolleeier Drum i hovedrollen. Nedslåtte hovedpersoner, underlige figurer fra fremmmede kulturer og forsvunne samfunn er ingredienser også i Jegerdukkern. Det avdekkes eldgamle lik i en øde dal i den norske fjellheimen. Fredrik Drum og en englesk sosialantrolopogvenn setter avgårde for å bistå nasjonale forskningsstorheter med å gravefrem samt tolke de funnene som blir gjort.

Nygårdshaug er etter min smak helt på rette sporet når det gjelder ingredienser, språk og oppbygning i denne romanen. Den hadde kanskje hatt en annen avslutning hvis den hadde vært skrevet senere enn det den faktisk er. Den bærer litt preg av å runde 20 år i 2007, men den holder mål fremdeles.

Jeffrey Eugenides: Middlesex

2006-04-26T15:16:00.000+02:00

Dette er både en reiseskildring og en episk roman. Den handler om reise fra den gamle verden til den nye, fra gamle dager til dagens virkelighet. Den beskriver forfatterens besteforeldre og deres oppbrudd fra Lilleasia i begynnelsen av forrige århundre. De har mer i bagasjen enn de aner og det er mange tilfeldigheter som gjør at deres opplevelser ender opp med de resultatene det faktisk gjør.

Fortelleren i, bokens jeg-person, er en tvekjønnet person. Han er oppdratt som jente, men er genetisk sett en gutt. Fysisk er han noe midt i mellom. Tvekjønnetheten skyldes en genfeil svært langt tilbake i historien, men den kommer tilsyne i fortelleren som en følge av litt for tette bånd mellom søsken og fetter/kusine. Fortelleren vever sammen genetikk med anekdoter om sine foreldre og besteforeldre på en måte som gjør at det aldri bli vanskelig eller kjedelig, men innholdsrikt og substansfylt nok til at man kan lære av det.

Rammeverket i historien er episk, selv om det er en metahistorie knyttet til fortellerstemmens små innsmett om hans egen nåværende situasjon. Fortellingen starter i en liten by i Tyrkia, følger reisen til de den gang så unge besteforeldrene over Atlanterhavet og til bilbyen Detroit. Videre følger vi en del av det greske miljøet i Detroit, i passelig detaljert form, gjennom nesten 6 tiår. Selv om det er mange artige figurer og ikke minst svært sprudlende episoder er det sjelden fortelleren sklir for langt unna tematikken.

Som god litteratur skal, så er også dette en bok med flere lag av betydning og mer enn ett tema. Tematikken rundt tilhørighet og båssetting av mennesker er viktige temaer som boken ikke er for eksplisitt på, men som vekkes til live med ujevne mellomrom. Det gis ikke mange svar her, men det pekes på sammenhenger og muligheter, mer enn på bastante sannheter.

Og som den episk fortellingen den er så renner den litt ut i sanden på slutten. Det er jo et trekk ved episke fremstillinger, de avsluttes ikke. Det er både deres styrke og deres svakhet.

Anbefales på det sterkeste.

Carlos Ruiz Zafón: Vindens skygge

2005-10-23T14:39:00.000+02:00

En skikkelig oppskrytt bok som har herjet leselister, utlånsavdelingen på biblioteket, avisens litteraturomtaler og alle andre steder det har blitt utvekslet informasjon om bøker det siste halve året. At den er oppskrytt er ikke alltid uten grunn. Denne gangen er det i alle fall ikke uten grunn. Selv om boken handler om en annen bok, handler den heldigvis om en lang rekke andre saker. Mest om mennesker.

Hovedpersonen i boken, Daniel, finner en bok i "De glemte bøkers kirkegård", en besynderlig samling forlatte skrifter gjemt bort i en labyrint av et privat bibliotek et sted i Barcelona. Han blir besatt av boken og bruker svært mye av sine krefter de neste 10 årene på å finne ut sannheten om forfatteren og hans liv og levnet. Den boken han finner heter også Vindens skygge forfattet av en viss Julian Carax. Det viser seg å være kun et eksemplar av denne boken, alle de andre er brent eller blitt borte. Daniel lar seg vikle inn i relasjoner til forleggeren av bøkene til Julián Carax, finner frem til Julians venner og fiender, mer eller mindre tilfeldig og frivillig.

Daniel selv går gjennom endringer og erfaringer slik andre tenåringer gjør det, og dette er vevd inn i historien om hvordan han graver etter sannheten om Carax og bøkene hans.

Forfatteren av boken har levd et mystisk og desperat liv som pianist på et bordel i Paris. Han er vokst opp i Barcelona under forhold som ligner på Daniels egne uten at det er påfallende overlapp. Daniel finner frem til viktige hendelser, kjærlighets historier, innfløkte vennskap og ser konturene av fordums storhet i Barcelonas familiedynastier underveis på sin leting etter Sannheten.

Dette handler om de små tingene som endrer livet til et vanlig menneske, kanskje er det skjebnen, kanskje er det tilfeldigheter. Det som det ikke er tvil om er at små detaljer skaper store endringer og at det aldri er mulig å se konsekvensene før lang tid etter.

En rik bok, av og til litt vel dramatisk, føljetongaktig, men sjelden kjedelig og aldri til å kaste i veggen. Anbefales.

Gert Nygaardshaug; Afrodites basseng

2005-09-11T16:13:00.000+02:00

I beste Nygaardshaug stil. En nokså kjent sidrumpa norsk setting, med nokså sedvanlige norske mennesker opplever ting som snur verden på hodet. Den unge alenefar-biologen som bor avsondret til i en norsk dal har et godt, men litt snodig liv, der han forsker på noe litt snodig og perifert som ikke så veldig mange flere enn han er opptatt av. Rare ting begynner å skje, han får en gave fra noen han knapt kjenner, han begynner å drømme svært underlige drømmer om Afrika og en kvinne på vei gjennom Sahara og tåken nede i dalen letter aldri. Den nokså periodiske forsyningen av mat opphører og det går langsomt opp for dem at sivilisasjonen er ferd med å gå til grunne rundt dem. Heldigvis overlever de på mirakuløst vis og med nok ressurser til å forsøke å komme seg bort fra dalen. De setter nesen i retning av et kloster i Sveits som de har grunn til å tro at har overlevd den store pesten. De flyr med et lite fly via Oslo til Sveits og finner heldigvis noen andre de kan leve sammen med. Men historien slutter ikke der og i avslutningskapitlene i boka trekker Nygaardshaug inn drømmen fra Afrika som noe mer konkret og som en mulighet for et liv videre.

Heller ikke i denne boken klarer Nygaardshaug sin fasinasjon for tapte store sivilisasjoner å ligge. Det er en form for puslespill som er et gjennomgangstema i boken som knytter boken sammen og som peker til tapte former for logikk og alternative rasjonaler som vi i vår sivilisasjon har glemt. Denne tematikken er etter hvert blitt litt utbrukt hos Nygaardshaug, men det ser ikke ut som om han klarer å slippe den likevel. Det er mulig at det er på tide å slippe den ballen for en stund....

Men summa summarum; fortreffelig sommerlektyre, for de som ikke har problemer med jordens undergang som underholdningstema :-)

Paul Coehlo; Eleven minuttes

2005-08-26T18:04:00.000+02:00

Coehlo er en av forfatterne de intellektuelle elsker å hate. Jeg finner ham underfundig, små morsom og av og til tankevekkende. Jeg LIKER at mannen skriver bøker. Han skriver om noe. Han skriver om noe som betyr noe. Denne boken er intet unntak.

Hovedpersonen er en ung kvinne fra Coehlos hjemland som prøver lykken. Hun prøver ganske hardt. Noen vil si for hardt. Men det er ikke noe i teksten som legger opp til noen moralskfordømmende når den unge damen havner mer enn nokså langt ut på skråplanet, hun ender opp med å tjene penger på seksuelle tjenester i Sveits. Men det er ikke det overfladiske Coehlo er mest opptatt av. Den stabiliteten og den selvfølelsen og selvforståelsen hovedpersonen legger for en dag er mer sentral enn den faktiske reisen og det ytre forløpet.

Alt i alt kan det oppsummeres at dette er leseverdig, på mer enn ett plan.

Haruki Murakimi: Trekkoppfulgen

2005-08-03T15:32:00.000+02:00

En tykk bok med mye innhold. Mange sidespor gjør den interessant, men ikke utsvevende. Murakamis hovedperson er også denne gangen en mann i 30 års alderen som har mistet nokså mye av fotfeste her i verden. Hovedpersonen, som får navnet Trekkoppfugl, møter en rekke absurde mennesker med de rareste navn som trekker ham videre i et prosjekt han ikke helt vet hva går ut på og egentlig ikke vil være med på. Hans kone forlater ham og nekter å treffe ham, katten blir borte, og han vever drømmer sammen med forvirrede ekspedisjoner i nabolaget.

Det er mye som går igjen i Murakamis bøker. Denne henger sammen med flere av de andre som har dukket opp i den snodige gule og lilla serien som er kommet på norsk de siste årene. Det er mye om individet, ensomhet, rommets begrensning og utforskede parallelle virkeligheter. Murakami har også en interessant forkjærlighet for hoteller og andre rare møteplasser.

Haruki Murakami: Sauejakten

2005-06-04T20:00:00.000+02:00

Jeg er nokså uerfaren med Japansk litteratur, men det kommer jeg til å gjøre noe med. Ikke er det så anderledes at jeg har problemer med å forstå sammenhenger og det miljøet som presenteres og det er som presenteres er absolutt spennende. Historien som presenteres er sentrert rundt en mann i 30-års alderen. Han er litt rotløs, men akkurat passe oppegående. Det bringes inn en smule absurd fiksjon, i form av en sau som er udødelig og som kan ta bolig i mennesker. Sauenhar bygget opp en litt høyrevridd organisasjon som tjener en haug med penger. Nå er den personen sauen har tatt bolig i i ferd med å dø og ting må skje.

Hovedpersonen blir sendt ut på en mystisk reise fra Tokyos støy til Hokaidos snøkledde fjellstrøk. Det er usikkert for undertegnede om sauen er et sterkt symbol i japansk sammenheng. Det er heller ikke sikkert om det er viktig, men det er mulig jeg går glipp av noen betydningselementer.
Ingen av personene i historien har navn, og det med benevning blir faktisk diskutert på forskjellig steder i boken. Det er på et eller annet mystisk vis virkeligheten som sådann som settes på dagsorden i denne boken. Og det gis ikke noe svar på hvordan den blir til eller hvordan den skal forstås. Det er nesten ikke en gang sikkert at den eksisterer. Man må bare late som om det man opplever er viktig og riktig og gjøre det beste man kan ut av det.

Er jeg blitt klokere av denne boken eller mer forvirret... Jeg vet faktisk ikke...

Anais Nin: Ut av redet.

2005-06-04T19:42:00.000+02:00

Anais Nin er den ukronede dronningen av erotisk litteratur. Hennes bøker som "Under a glass bell" og Venusdelta sentrer seg om menneskers fysiske attraksjon. Små snutter, noveller i formen, tar for seg mennesker tiltrekning til hverandre og ikke minst hva de faktisk foretar seg uten særlig mye klær på. Mye er relativt normalt og vanlig, en del er litt mer små-kinky enn det normale normenn foretar seg i sengen (eller andre steder). Også denne lille boken er fokusert på sex i forskjellige former. Det er en del av novellene som er sentrert i Frankrike, noen i USA. Gadd vite hva den boken ville avstedkommet av diskusjon hvis den ble fokusert i USA...

Anais Nin beskriver de forskjellige scenen og forløpene med en litt kjølig distanse, men allikevel med innlevelse og glede som gjør at det kribler hos leseren. De fleste har et bilde av erotikk som noe litt kjedelig å stuerent, Anais Nin klarer å skrive på en måte der språket bygger opp under det som foregår av handling i novellene. Det blir ikke kjedelig, det er såpass spennende og forunderlig at man ikke mister interessen underveis. Allikvel er ikke fokuset så sterkt på å være innovativ at det tar fokuset bort fra temaet hennes. Språklig syns jeg hun er i slekt med Hermann Hesse, for eksempel i Narsiss og Gullmunn og Steppeulven. Det glir godt, men ikke for glatt, det er en slags tåke i språket som tilslører og skaper en trollsk og distansert stemning, samtidig som det settes fokus på det essensielle.

Dette er absolutt lesbart, selv mange år etter at det er skrevet er det svært få som overgår henne på dette området.

Michael Crichton; Transit

2005-02-16T14:24:00.000+01:00

En passe røslig roman i grenselandet mellom sc-fi og middelalder fortellinger. Chricton lar fortellingen ta utgangspunkt i litt konklimonkevarianter av moderne kvant-fysikk for å skape et snev av realisme over de tidsreisene han sender hovedpersonene ut på.
Et hypermoderne fysikkerbasert forskningsselskap finner opp en mulighet til å sende mennesker i tid, eller rettere sagt mellom forskjellige dimensjoner. De skal prøve å tjene penger på å selge folk autentiske opplevelser i historisk riktige temaparker. De sponser et større utgravingsprosjekt i en middelalderby i Frankrike.

Det å sende folk rundt omkring i tid og rom går jo med ujevne mellomrom galt. Det gjør det selvfølgelig for heltene i denne historien. Historien har likevel et sug som gjør at denne leseren kastet bort litt mer enn en hel natt på den. Det er et rikt persongalleri og en del spennende intriger og konstellasjoner som gjør at man sliter med å legge den fra seg.

Jon Bing; Oslo 2084

2005-02-11T19:43:00.000+01:00

Bing er tilbake med en strålende liten samling historier. Ikke mye til rød tråd, boken kan vel nesten heller kalles en novellesamling og ikke en roman, men det taler ikke mot den på noen måte.
Bing fabulerer med en litt sorgmunter undertone om mulig forbrytelser i et litt postapokalyptisk Oslo. Det er et snodig og grått landskap som tegnes på basis av byen slik vi som bor her kjenner den, men med akkurat den passelige vrien som skaper usikkerhet og spenning hos leseren. Det fabuleres om det flomrammede t-bane nettet som er fullt av båtfolk. De unndrar seg de vanlige normene, registrering og normer. Lik dukker opp og det er tydeligvis noen som ønsker å få klørne i de vasstrukne tunnelene.
I en av historiene er en av de nedlagt oljeplattformene i Nordsjøen omgjort til et privat fluktsikkert fengsel. Det er kanskje ikke så sikkert som alle liker å gjøre inntrykk av. Historien pyntes med et par små absurde og litt groteske detaljer. Akkurat lugubert nok til å sette en liten gysning i en stakkars leser.

Bing har nok oversikt over den teknologien han bruker og misbruker til at det ikke er påtrengende. Vekten blir på miljøskildringer, personer, historien og artige smådetaljer som genspleisede kjæleelefanter i miniatyrstørrelse.
Dette er historier i beste Bing format, slik han fabulerte dem på 70 tallet. Litt dystrere, men med glimt i øye. Og det er artig med Oslo perspektivet hans. Savner en flaggerkatt, men det er ikke noe stort problem.

Nikolaj Frobenius; Det aller minste

2005-02-05T13:51:00.000+01:00

Liten bok om de små tingene her i verden. Det er ikke store heroiske personer Frobenius nærmer seg i denne lille, men absolutt innholdsrike fortellingen.

Hovedpersonen, Jon, lever i en liten verden, sin egen verden. Han har en familie i oppløsning, magre minner, dårlige eller i det minste rare forhold til sine søsken og en far som nærmest er en grønnsak. Frobenius har stengt Jon inne i en liten bygd på østlandet, ikke langt unna de store viddene. Det skjer ingen ting i bygda, tiden står stille. Ingen i bygda bryr seg om noen andre, og Jon bryr seg ikke noe om dem. Jon prøver å finne minnene, minner om familie, om moren som tok livet av seg. Han prøver å lage et slags mønster i hodet sitt og livet sitt slik at ting henger sammen. Men jo mer han tenker jo mindre og rare blir verden hans.

De små tingene Frobenius snakker om i denne boken er veldig allmenmenneskelige, det er lett å kjenne seg igjen. Men det er en nokså trist liten bok og bør ikke leses hvis du ikke har hodet over vannet sånn passelig. En god bok, men tøff.

Don DeLillo; Cosmopolis

2005-02-01T14:04:00.000+01:00

Cosmolis kommer jeg aldri til å les meg gjennom, selv om den er en liten slintre av en bok på snaue 180 sider. Anslaget er ikke så aller verst, men det er ingen ting som går noe sted. Jeg har lest de første 55 sidene. En alt for rik person har seg med en dame, har et annet forhold til en annen dame. Handler aksjer og kjører alt for stor bil. Jeg tror vekten ligger på å skape en dystopisk, mørk stemning, men det blir aldri noe annet enn klisjeer. Noen steder tangerer DeLillo opp mot de slappeste delene av American Psyco, men det blir ikke noe greie på..

Bruk tiden på å se på noe ordentlig dårlig på TV i stedet!!

Bruce Sterling; Islands in the Net

2005-02-01T13:31:00.000+01:00

En stor og tykk og typisk moderne amerikansk scifi roman. Etter en litt langsom start på et slags feriehotell i Galveston, Texas skyter ting fart. Det samles underlige datapirater fra flere deler av kloden for å ha et slags forsoningsmøte. En av dem drepes av en robot og helvete bryter løs. Hovedpersonen Laura trekkes inn i krigsutbrudd på Jamaica, i Singapore og Sahara.
Samfunnet har gått en smule i oppløsning, nettet er en egen kraft, nasjonalstaten har stort sett gått i oppløsning og multinasjonale selskaper spiller viktige roller.

Det er ikke helt klart at hovedpersonen er en representant for det gode, ei heller om de hun bekjemper nødvendigvis er onde. Hun gjør gale valg (ellers ville det blitt en kort fortelling) men er et helt menneske med motsetninger og personlighet.

Historien er på en måte en klassisk godt mot ondt, men det er så mange forskjellig aktører av high-tech typen og forskjellige sosiale og politiske konstruksjoner at det ikke er helt som i gamle dager.
Det er mange artige detaljer, både på beskrivelsene av konfliktene, menneskene som dukker opp underveis og de tekniske dingsene de befatter seg med. Kreativt.

Historien har det litt tregt til å begynne med. Men den kommer seg, midtpartiet gled fort unna. Slutten skal jeg ikke avsløre på annen måte enn å si at jeg er veldig glad for at forfatteren ikke falt for ristelsen til å gjøre en skikkelig hollywood greie ut av det.

Boka anbefales selv om den er gode 15 år gammel, så har den noe i seg som fremdeles er givende.

Tor Nørretranders; Ikke stedet

2005-01-16T13:57:00.000+01:00

Ikke stedet er boken om Internett. Historikken til internett vevet sammen med det Nørretranders mener er internetts betydning. Og det er ikke noen liten betydning han tillegger internett som samfunnsfenomen.
Internettet og koblingen til det amerikanske forsvaret, atom opp og nedrustingen blir satt i fokus. Nørretranders mener at internett vokser frem som svaret på den altoverskyggende atombombetrusselen verden ble utsatt for på 50 og 60 tallet. Det distribuerte nett uten noen egentlig kjerne er svaret på den trusselen interkontinentale atomvåpen utgjorde; ikke noe enkelt sted er trygt, altså må vi fjerne senteret i tilværelsen. Det gjør man ved å lage et nett som fungerer selv om deler av det blir borte.
Boken anbefales både for internett buffs og for sosiologer/samfunnsviter. Den er er en forbilledlig fremstilling m.h.p hvordan man belyser et fenomen med flere synsvinkler og vitenskaplige metoder. Det er håp for vitenskapen, hvis de tar denne typen fremstilling inn over seg.

Roy Jacobsen; Ismael

2005-01-06T21:23:00.000+01:00

Kriminalroman i deilig format. Snaue 184 sider lang. Men det er langt nok til at historien aldri helt henger sammen.
Vi følger i litt assortert rekkefølge hovedpersonen Ismael i forbindelse med at han vikles inn i en historie med politiske intriger, gammelt stormaktsspill, koblinger til den kalde krigen og etterretningstjenester i flere land. Det drysses godt på med en smule sex, landsens idyll og natur. En dæsj bedre-Oslo-vest og en snev av politikerbyråkrati. Det hele sauses inn i en nokså absurd familie konstellasjon.
Det er godt skrevet og man trekkes med, men noen god helhetlig historie blir det ikke. Den store dramatikken uteblir og man fiser liksom ut uten noen avslutning og forløsning. Roy Jacobsen har skrevet langt bedre ting enn dette, men selv når han er ikke er bra, skriver han skikkelig godt.

Good Luck

Elfried Jelinek; Pianolærerinnen

2004-12-28T21:41:00.000+01:00

Boken er meget omtalt etter at forfatterinnen har fått Nobelpris i litteratur. I omtalene av boken er det lagt vekt på den utrerte seksualiteten til den kvinnelige hovedpersonen, og spennet mellom den meget pyntelige fasaden hun har på dag tid som pianolærerinne og det utsvevende livet hun begår natterstider.

Det er ikke så fryktelig mye sex i boken, vekten ligger mer på konflikten og undertrykkingen moren utsetter pianolærerinne for. Og på hvordan pianolærerinnen lar denne undertrykkingen fortsette. Dette er i aller høyeste grad en psykologisk thriller og den får sin klassiske utløsning på slutten.

Pianolærerinnen har sitt daglige virke i sin oppvekst by, Wien. Hun begir seg ut på en underlig romanse med en av sine elever, som er betraktelig yngre enn henne. Mens hun og han prøver å bygge opp sitt rare forhold, får vi innblikk i hvordan moren hennes har bygget henne opp, og brutt henne ned til å bli et redskap for sin egne drøm. Morens undertrykking fungerer på sett og vis, men ikke helt. Datteren blir ikke den verdenskjente konsertpianisten som moren ønsker, men "bare" en professor på musikk konservatoriet.
Undertrykkelsen skaper en trykkoker effekt.Den undertrykte pianolærerinnen popper ut med en del nokså underlig seksuelt betonet adferd. Noen av dem ganske så kreative. Det hele topper seg i kommunikasjonen mellom pianolærerinne og eleven, der de smått perverse behovene til lærerinnen, forstå, misforståes, ønskes misforstått osv. osv.

Dette kan selvfølgelig leses som en litt kinky bok, men den bør også leses som et psykologisk drama om undertrykking, å la seg undertrykke og det å komme den type situasjoner i møte. Det er også en tråd som dreier seg om å trykke for mye av egne behov på sine barn.

Orhan Pamuk; Mitt navn er Karmosin

2004-12-28T21:35:00.000+01:00

Boken hadde fått skrekkelig gode omtaler, men selv fant jeg den ikke så framifrå som mange andre.
Jeg liker oppsettet med de forskjellige fortellerstemmene, konflikten som trekkes opp er interessant og settingen i en forgangen tid. Det jeg ikke finner så godt er muligens språket i den norske oversettelse. Det kan også være at jeg syns at det er en smule for uttværende på en del områder, og at boken ikke beveger seg fort nok og har en del dødpunkter.
Men den er absolutt lesverdig og gav mange gode timer, spennende innsikt og lyst til å reise til Istanbul for å trekke inn store doser av anderledes atmosfære.

Mark Haddon; The curious incident of the Dog in the Night-time

2004-12-28T21:28:00.000+01:00

En smule skrudd, men allikevel med mange interessante vinkler på mer enn en problemstilling. Fortellerstemmen er en gutt på 15 som har Apergerssyndrom, en form for mild autisme. Han oppdager en død hund. Han er glad i hunden og bestemmer seg for å etterforske det som et drap. Han vikler seg inn i mange motsetningsfylte scener (han er nokså full av fobier). Historen har sånn passe masse artige vrier og opplevelsene han utsetter seg selv for sier noe både om ham og om oss "vanlige". Skal ikke avsløre noe mer om plottet enn at jeg ikke er helt overbegeistret over slutten, men det gjør ikke boken mindre lesverdig. Og det er en del morsom matematikk kunnskap for de som liker slikt.

Fartein Horgar; Pyramiden i Lille Giza

2004-12-28T21:09:00.000+01:00

Litt flat dystopi roman med et godt snev av forfyllet detektivhelt.

Desillusjonert mann, midt i livet møter på en litt usannsynlig jentunge som snur livet hans opp ned. Romanen henter elementer fra Blade Runner, Brave New World og et halvt dusin andre dystre fremtids visjoner. Historien er lagt til Trondheim noen år etter at samfunnet har endret seg drastisk. Naturen har tatt hevn over mennesket og nå er det ikke så fryktelig mye igjen det gode sosialdemokratiske Norge. Helten oppdager et samfunn av barn som bor i den nedlagte delen av kloakken. Noen prøver å brenne ned huset hans, det skytes mot ham og han skjønner ikke helt av han skal slutt å drikke. Hovedhistorien veves sammen med heltens tap av den store kjærligheten. Hun ble drept i forsøk på få has på en historie knyttet til sen aborter og kosmetikkindustrien.

Helten får hjelp av en av de små underjordiske beboerne og sin egen sønn og klarer til slutt få has på de slemme, men hvordan og på hvilke måte har jeg ikke tenkt å avsløre. Dette holder mål til godt over middels tog-lektyre.

Tor Nørretranders; Merk verden

2004-12-23T10:39:00.000+01:00

Endelig har også europeiske vitenskapsmennesker tatt til seg at det har skjedd store endringer i hva menneskeheten vet om det fysiske miljøet vårt. Kvantemekanikk, kaosteori og kompleksitetsteori har dukket opp som sære fenomener i fysikkernes fortolkingsrom, men har i liten grad fått innpass som innspill og grunnlag for filosofi og menneskeforståelse i den europeiske tradisjonen.
Nørretranders ser på nyere fysikk og passer det sammen med sosiologi og psykologi for å forstå Mennesket. Han lykkes i veldig stor grad med å gjøre et hele av prosjektet sitt. Han tematiserer ting som bevissthet, ubevissthet, erkjennelse og hukommelse.
Hans hovedproblemstilling er hvordan enkelte mennesker kommer opp med helt nye og banebrytende erkjennelser. Og om hvordan disse menneskene selv forstår sine gjennombrudd. Fysikkeren Boltzmann er gjennomgangsfigur i den sammenhengen.
Den første delen kan bli litt tung hvis man ikke er bevandret i vitenskapshistorie eller fysikk, men det viktigste er ikke å forstå alt som står der. Viktigere og lettere tilgjengelig materiale kommer senere i boken. Selv om den er god og tykk er den forbausende lettlest.

-

Nickolai Frobenius; Den sjenerte pornografen

2004-12-23T10:31:00.000+01:00

Den sjenerte pornografen har rammene av en ungdomsroman, innholdet av en triller/krim, men over og undertoner av dystopi og undergangsspøkelser. Settingen er to begynnende ungdommer som lever litt på siden av virkeligheten. De opplever en svært brutal handling og vikles inn, ikke i den, men i sin egen fortolkning av den.
Selv om settingen er nær vår egen virkelighet er det en del elementer i boken som forteller at dette ikke er virkelig. Selv om det ikke taes opp ekspisitt tematiseres relasjoner mellom mennesker i veldig stor grad.
Også offentligheten og billedgjøring omhendles i stort mon. Særlig er temaet om visualisering av kropp og seksualitet i fokus gjennom hele romanen. Temaet behandles likevel på en litt uforløst måte, eller det kan sees på som et innspill til omtanke og som noe leseren selv må tenke videre på.

Tvisyn 1

2004-12-08T22:06:00.000+01:00

Her kommer jeg til å snakke om det bøkene jeg leser. Jeg leser en del bøker og har aldri klart å sette noe av det jeg tenker om dem ned på "papiret". Nå skal jeg gjøre noe med det!!

M+

Gert Nygårdshaug; Himmelblomsttreets muligheter

2004-12-08T22:03:00.000+01:00

Nygårdshaug i full blomst for å si det mildt. Litt kritikk av moderne fysikk, omskrivninger av Einstin, en dash heltedyrking a la Øvre Richter Frick, avsløring av grunnleggende mangler i det europeiske menneskesyn og filosofi. Pakket inn i en oppklippet versjon av et helteepos.
Vi følger hovedpersonen baklengs gjennom et liv i stadig endring. Første scene hentes fra en slags nå-tid der helten vår har rotet seg opp i en meget vanskelig situasjon. Vi nøster oss derfra bakover i tid gjennom Amazonas jungle, en svært sjelsettende episode som gir helten vår den platformen han senere utvikler seg fra.

Det er mange burleske episoder, mange tråder som knyttes inn i historien og som gjør dette til et forvirrende hele.
Det hele kan nok virke litt vel new age for de mer intelektuelle, men det er så absolutt veldig godt skrevet, masse spennende smådetaljer og interessant informasjon. Sist men ikke minst er det klart at Nygårdshaug har noe på hjertet og en del av det faktisk kommer frem. Meget lesverdig hvis du har et åpent sinn.