Haruki Murakimi: Kafka på stranden

Enda en av Murakamis mursteiner. Også denne gangen om isolerte mennesker som svever rundt på jakt etter mening og tilhørighet. Også denne gangen jaktes det uten veldig stor entusiasme. Vi befinner oss i Japan. Stort sett foregår det hele i nokså grisgrendte strøk og det er ikke mange mennesker som deltar i plottet. Hvis du ikke klarer bøker der en av de viktigste personene snakker med katter og har sterk hallusinasjoner bør du ligge unna. Dette er ikke noe for dem som liker A4 romaner og realisme. Hovedpersonen rømmer hjemmefra den dagen han fyller 15. Reiser av gårde helt på måfå og havner på et svært underlig privat bibliotek der den litt eldre androgyne Oshima tar seg av ham og gir ham en jobb. Kafka leter litt halvhjertet etter en mor og en søster som er blitt borte for lenge siden. Han fornemmer at han er på sporet av dem, men har virkelig ikke filla av peiling på hva han ser etter. Fremdriften i prosjektet blir jo deretter. Dette er en roman som virkelig flyter lett. Murakami har en fremragende sans for det absurde, og vever det sammen med realistiske detaljer på en måte som er svært besnærende.

Har du mage til nærmere 500 sider surrealisme er dette noe du bør sette tennene i.

Durell, Lawrence: The dark labyrint

Denne Durell ligger noe tilbake i tid med sitt forfatterverk. Den mørke labyrinten er skrevet så tidlig som i 1947 eller deromkring. Den befatter seg med en hådnfull menneskeskjebner som alle knyttes sammen i en svært kort, men fatal, periode. Alle de involverte er med på en omvisning i labyrinten på Kreta når deler av taket faller ned og de spres for alle vinder. Det mest spesielle og egentlig det eneste interessante med boken er at det er en av de første bøkene der de snur rundt på historien og forteller deler av slutten til å begynne med. Dette med å klippe rundt på tidslinjen og stokke om på persongalleriet har blitt langt mer vanlig enn det var på 1940 tallet. Dette er et svært famlende forsøk og ressultatet fremstår som svært rotete. Boken har ikke så veldig store litterære kvaliteter, men er interessant for litteraturhistorikkere. Den er også interessant for dem som driver med litterær kjønnsforskning. Det er så og si bare mennene som utstyres med et liv og en personlighet. De få kvinnene som deltar i historien blir vi i svært liten grad kjent med og de forblir nærmest sjablonger.

Hopp over denne, hvis ikke du absolutt må.

Gert Nygårdshaug; Det niende prinsipp.

Dette er virkelig ikke av hans beste bøker. Dette er ganske langt fra den beste. Dette er muligens den dårligste boka han har skrevet. Den er neste like dårlig som en del andre bøker jeg har lest. Men den er virkelig ikke så dårlig at jeg sluttet halvveis. Den stakkars boken ble lest til enden, men den fortjente det virkelig ikke..

Det er jo noen forsonende trekk ved denne boken. Fredric Drum er og blir en passelig sjarmerende skikkelse. Hans viderverdigheter er kule nok. Han er seg selv svært lik og akkurat passelig uforutsigbar. Det snevet av new-age som er Nygårdshaugs kjennentegn finnes også i denne sammenhengen. Det hele foregår i Egypt, der Drum involveres i tolkninger av gamle tekster og symboler. Han tas til inntekt både for det ene og andre synet. Han blir slått og drept og satt i fangenskap på passelig utrolig vis. Som vanlig kommer han ut av det hele med skinnet på nesen, men denne gangen er historien så rotete satt sammen og årsak og virkning er brutt for mye sammen til at det gir meg skikkelig uttelling som leser.

Nygårdshaug har gjort langt bedre ting, les Honningkrukken, Søthjerte, Nullpluss, Afrodites basseng, Himmelblomsttreets muligheter, Prost Gotvins Geometri eller Den balsamerte Ulven i stedet.

Kjell Askildsen: Thomas F´s siste nedtegnelser til almenheten

Dette er kort og godt. Veldig kort og veldig godt. En gammel mann og hans verden blir et lerret som Askildsen maler ensomheten på. Han maler grå strøk med en grå pensel på et grått lerret. Boken inneholder en håndfull noveller. En lenger og fem-seks svært korte noveller. Det er ikke mange ord i hver novelle, men man har følelsen av at Askildsen veier hvert eneste ord før han går tur med det rundt halve Oslo. Det er ikke mange ordene som kommer helskinnet tilbake igjen. Det blir meget streng tekst av prosjektet til Askildsen. De korte novellene er i all hovedsak om det å være gammel og alene. Den lange novellen har langt mer handling. Her er det interaksjon. To mennesker som virker på hverandre. De virker ikke særlig positivt på hverandre, men de virker på hverandre. Den ene er en politimann, den andre er mistenkt i en sædlighetssak. Det foregår mye i en slik sak og Askildsen klarer å lage en forfølgelsens patologi, og en utvikling av skam og skyld som er svært ekte, med svært enkle midler. Men til syvende og sist er også denne novellen om den stor ensomheten.

På mange måter stemmer det inntrykket man får av forfatterens indre med de grå bildene man ser av Askildsen på trykk. En gammel, grå og tankefull mann..

Rohinton Mistry: Så lang en reise

Og det er den. Skikkelig lang. Nå er jeg ca. en måned på vei med den, men jeg er virkelig ikke kommet særlig på vei med den.

Dette lukter episk saga av hele prosjektet. Fokuset er på en helt vanlig indisk familie. Ja, helt vanlig er de vel ikke, men hvem er vel det. Dette er mor, far og tre barn. De har sitt å slite med. De bor i et nokså rolig område. Den litt bedagelige pappaen jobber i en bank og praktiserer sine religiøse ritualer med en snodig glede av stillferdig tilfredshet. Jobben i banken er ikke av veldig stor betydning for ham, men noe han gjennomfører med en pliktfølelse som ville vært Martin Luther verdig. Mor er familiens kjerne. Hun er passe streng og myndig i sin fremferd og holder styr på det meste som foregår innen husets fire vegger. Familien er, i alle fall til å begynne med i balanse. De eldste barna er på vei ut av rede og attpåklatten er familiens øyensten. Den eldste skal begynne sine studier noe som far er svært stolt av. Litt for stolt av og sønnen ender opp med å avvise sin far, og faren sin sønn. Det spisser seg vider til med at det dukker opp penger som en nabo ønsker at de skal forvalte. Dette er nokså hete penger og det skaper en del etisk hodebry i den ikke lenger så velbalanserte familien hva de skal gjøre med det.

Dette har den godeste Mistry brukt nærmer 200 sider på. Det er relativt godt skrevet, men ikke så godt som Balansekunst. Det er lesverdig, men kunne vært bedre. Og hvordan går det med familien? Ja, si det. Det skal bli spennende å se.

Richard P. Feynman: Surely You're Joking, Mr. Feynman! (Adventures of a Curious Character)

En av forrige århundres (sic) mest bemerkelsesverdige fysikere heter Richard Feynman. Han er kjent for to ting. Det ene er sin deltakelse i Los Alamos prosjektet. De utviklet atombomben der på slutten av andre verdenskrig. Det andre han er kjent for er å være en vannvittig god foreleser. Hans elever skrev notater på forelesningene hans og har senere utgitt det hele i et nokså røslig trebindsverk. Sjekk amazon.com hvis du skulle føle trang til det. Han var også med på å utvikle noen av de mer grensesprengende konseptene i nyere fysikk på 50 og 60 tallet.

I denne boken fremstiller han seg mest som en underlig skrue som har stor sans for absurde detaljer og evnen han har til å dirke opp låser (!). På noen plan minner det hele litt om The curious incident with the dog in the night, det smaker litt av autisme light. Det hele er litt vel navlebeskuende og av typen ”se hvor kul og gal jeg er selv om jeg er fysikkprofessor”. Av og til er boken befriende brautende, av og til rett og slett en smule platt.

Jeg hadde forventet en bok med mer vekt på de oppdagelsene og innovasjonene han har vært med på. Eventuelt en bok om hvorfor han ble en så sagnomsust foreleser. Jeg fikk noe helt annet enn det jeg forventet, og godt er det, selv om det absolutt kunne vært bedre.


Om boken på Bokkilden

Yann Martell: Historien om Pi

Dette er en passelig høytflytende historie om en 16 åring som virkelig får livet sitt snudd opp ned. Pi vokser opp i India der faren hans eier en dyrehage. Det går etterhvert dårlig. Dyrehagen selges og familien og en del av dyrene legger ut på en båttur rundt kloden. Selvfølgelig går det svært dårlig. Største deler av romanen foregår i en livbåt med Pi, en tiger og en del andre dyr som blir borte underveis. Det hele blir nokså eksistensielt i perioder. Hvor mye som er virkelig og hvor mye som er feberfantasier er en del av de tingene man som leser må ta stilling til.

Det er fullt av små perler av problemstillinger i boken. Min favoritt er den hvor Pi insisterer på at han som ungdomsopprør skal tilhøre tre religiøse retninger, han vil være muslim, kristen og hindu, mer eller mindre på en gang. Det er et festlig lite opptrinn der hans religiøse veiledere treffer på Pi, hans familie og hverandre. Kostelig.

Om boken på Bokkilden

Nygårdshaug Gert; Jegerdukken

En helt klassisk Nygårdshaug med kasserolleeier Drum i hovedrollen. Nedslåtte hovedpersoner, underlige figurer fra fremmmede kulturer og forsvunne samfunn er ingredienser også i Jegerdukkern. Det avdekkes eldgamle lik i en øde dal i den norske fjellheimen. Fredrik Drum og en englesk sosialantrolopogvenn setter avgårde for å bistå nasjonale forskningsstorheter med å gravefrem samt tolke de funnene som blir gjort.

Nygårdshaug er etter min smak helt på rette sporet når det gjelder ingredienser, språk og oppbygning i denne romanen. Den hadde kanskje hatt en annen avslutning hvis den hadde vært skrevet senere enn det den faktisk er. Den bærer litt preg av å runde 20 år i 2007, men den holder mål fremdeles.

Jeffrey Eugenides: Middlesex

Dette er både en reiseskildring og en episk roman. Den handler om reise fra den gamle verden til den nye, fra gamle dager til dagens virkelighet. Den beskriver forfatterens besteforeldre og deres oppbrudd fra Lilleasia i begynnelsen av forrige århundre. De har mer i bagasjen enn de aner og det er mange tilfeldigheter som gjør at deres opplevelser ender opp med de resultatene det faktisk gjør.

Fortelleren i, bokens jeg-person, er en tvekjønnet person. Han er oppdratt som jente, men er genetisk sett en gutt. Fysisk er han noe midt i mellom. Tvekjønnetheten skyldes en genfeil svært langt tilbake i historien, men den kommer tilsyne i fortelleren som en følge av litt for tette bånd mellom søsken og fetter/kusine. Fortelleren vever sammen genetikk med anekdoter om sine foreldre og besteforeldre på en måte som gjør at det aldri bli vanskelig eller kjedelig, men innholdsrikt og substansfylt nok til at man kan lære av det.

Rammeverket i historien er episk, selv om det er en metahistorie knyttet til fortellerstemmens små innsmett om hans egen nåværende situasjon. Fortellingen starter i en liten by i Tyrkia, følger reisen til de den gang så unge besteforeldrene over Atlanterhavet og til bilbyen Detroit. Videre følger vi en del av det greske miljøet i Detroit, i passelig detaljert form, gjennom nesten 6 tiår. Selv om det er mange artige figurer og ikke minst svært sprudlende episoder er det sjelden fortelleren sklir for langt unna tematikken.

Som god litteratur skal, så er også dette en bok med flere lag av betydning og mer enn ett tema. Tematikken rundt tilhørighet og båssetting av mennesker er viktige temaer som boken ikke er for eksplisitt på, men som vekkes til live med ujevne mellomrom. Det gis ikke mange svar her, men det pekes på sammenhenger og muligheter, mer enn på bastante sannheter.

Og som den episk fortellingen den er så renner den litt ut i sanden på slutten. Det er jo et trekk ved episke fremstillinger, de avsluttes ikke. Det er både deres styrke og deres svakhet.

Anbefales på det sterkeste.

Carlos Ruiz Zafón: Vindens skygge

En skikkelig oppskrytt bok som har herjet leselister, utlånsavdelingen på biblioteket, avisens litteraturomtaler og alle andre steder det har blitt utvekslet informasjon om bøker det siste halve året. At den er oppskrytt er ikke alltid uten grunn. Denne gangen er det i alle fall ikke uten grunn. Selv om boken handler om en annen bok, handler den heldigvis om en lang rekke andre saker. Mest om mennesker.

Hovedpersonen i boken, Daniel, finner en bok i "De glemte bøkers kirkegård", en besynderlig samling forlatte skrifter gjemt bort i en labyrint av et privat bibliotek et sted i Barcelona. Han blir besatt av boken og bruker svært mye av sine krefter de neste 10 årene på å finne ut sannheten om forfatteren og hans liv og levnet. Den boken han finner heter også Vindens skygge forfattet av en viss Julian Carax. Det viser seg å være kun et eksemplar av denne boken, alle de andre er brent eller blitt borte. Daniel lar seg vikle inn i relasjoner til forleggeren av bøkene til Julián Carax, finner frem til Julians venner og fiender, mer eller mindre tilfeldig og frivillig.

Daniel selv går gjennom endringer og erfaringer slik andre tenåringer gjør det, og dette er vevd inn i historien om hvordan han graver etter sannheten om Carax og bøkene hans.

Forfatteren av boken har levd et mystisk og desperat liv som pianist på et bordel i Paris. Han er vokst opp i Barcelona under forhold som ligner på Daniels egne uten at det er påfallende overlapp. Daniel finner frem til viktige hendelser, kjærlighets historier, innfløkte vennskap og ser konturene av fordums storhet i Barcelonas familiedynastier underveis på sin leting etter Sannheten.

Dette handler om de små tingene som endrer livet til et vanlig menneske, kanskje er det skjebnen, kanskje er det tilfeldigheter. Det som det ikke er tvil om er at små detaljer skaper store endringer og at det aldri er mulig å se konsekvensene før lang tid etter.

En rik bok, av og til litt vel dramatisk, føljetongaktig, men sjelden kjedelig og aldri til å kaste i veggen. Anbefales.

Gert Nygaardshaug; Afrodites basseng

I beste Nygaardshaug stil. En nokså kjent sidrumpa norsk setting, med nokså sedvanlige norske mennesker opplever ting som snur verden på hodet. Den unge alenefar-biologen som bor avsondret til i en norsk dal har et godt, men litt snodig liv, der han forsker på noe litt snodig og perifert som ikke så veldig mange flere enn han er opptatt av. Rare ting begynner å skje, han får en gave fra noen han knapt kjenner, han begynner å drømme svært underlige drømmer om Afrika og en kvinne på vei gjennom Sahara og tåken nede i dalen letter aldri. Den nokså periodiske forsyningen av mat opphører og det går langsomt opp for dem at sivilisasjonen er ferd med å gå til grunne rundt dem. Heldigvis overlever de på mirakuløst vis og med nok ressurser til å forsøke å komme seg bort fra dalen. De setter nesen i retning av et kloster i Sveits som de har grunn til å tro at har overlevd den store pesten. De flyr med et lite fly via Oslo til Sveits og finner heldigvis noen andre de kan leve sammen med. Men historien slutter ikke der og i avslutningskapitlene i boka trekker Nygaardshaug inn drømmen fra Afrika som noe mer konkret og som en mulighet for et liv videre.

Heller ikke i denne boken klarer Nygaardshaug sin fasinasjon for tapte store sivilisasjoner å ligge. Det er en form for puslespill som er et gjennomgangstema i boken som knytter boken sammen og som peker til tapte former for logikk og alternative rasjonaler som vi i vår sivilisasjon har glemt. Denne tematikken er etter hvert blitt litt utbrukt hos Nygaardshaug, men det ser ikke ut som om han klarer å slippe den likevel. Det er mulig at det er på tide å slippe den ballen for en stund....

Men summa summarum; fortreffelig sommerlektyre, for de som ikke har problemer med jordens undergang som underholdningstema :-)

Paul Coehlo; Eleven minuttes

Coehlo er en av forfatterne de intellektuelle elsker å hate. Jeg finner ham underfundig, små morsom og av og til tankevekkende. Jeg LIKER at mannen skriver bøker. Han skriver om noe. Han skriver om noe som betyr noe. Denne boken er intet unntak.

Hovedpersonen er en ung kvinne fra Coehlos hjemland som prøver lykken. Hun prøver ganske hardt. Noen vil si for hardt. Men det er ikke noe i teksten som legger opp til noen moralskfordømmende når den unge damen havner mer enn nokså langt ut på skråplanet, hun ender opp med å tjene penger på seksuelle tjenester i Sveits. Men det er ikke det overfladiske Coehlo er mest opptatt av. Den stabiliteten og den selvfølelsen og selvforståelsen hovedpersonen legger for en dag er mer sentral enn den faktiske reisen og det ytre forløpet.

Alt i alt kan det oppsummeres at dette er leseverdig, på mer enn ett plan.

Haruki Murakimi: Trekkoppfulgen

En tykk bok med mye innhold. Mange sidespor gjør den interessant, men ikke utsvevende. Murakamis hovedperson er også denne gangen en mann i 30 års alderen som har mistet nokså mye av fotfeste her i verden. Hovedpersonen, som får navnet Trekkoppfugl, møter en rekke absurde mennesker med de rareste navn som trekker ham videre i et prosjekt han ikke helt vet hva går ut på og egentlig ikke vil være med på. Hans kone forlater ham og nekter å treffe ham, katten blir borte, og han vever drømmer sammen med forvirrede ekspedisjoner i nabolaget.

Det er mye som går igjen i Murakamis bøker. Denne henger sammen med flere av de andre som har dukket opp i den snodige gule og lilla serien som er kommet på norsk de siste årene. Det er mye om individet, ensomhet, rommets begrensning og utforskede parallelle virkeligheter. Murakami har også en interessant forkjærlighet for hoteller og andre rare møteplasser.

Haruki Murakami: Sauejakten

Jeg er nokså uerfaren med Japansk litteratur, men det kommer jeg til å gjøre noe med. Ikke er det så anderledes at jeg har problemer med å forstå sammenhenger og det miljøet som presenteres og det er som presenteres er absolutt spennende. Historien som presenteres er sentrert rundt en mann i 30-års alderen. Han er litt rotløs, men akkurat passe oppegående. Det bringes inn en smule absurd fiksjon, i form av en sau som er udødelig og som kan ta bolig i mennesker. Sauenhar bygget opp en litt høyrevridd organisasjon som tjener en haug med penger. Nå er den personen sauen har tatt bolig i i ferd med å dø og ting må skje.

Hovedpersonen blir sendt ut på en mystisk reise fra Tokyos støy til Hokaidos snøkledde fjellstrøk. Det er usikkert for undertegnede om sauen er et sterkt symbol i japansk sammenheng. Det er heller ikke sikkert om det er viktig, men det er mulig jeg går glipp av noen betydningselementer.
Ingen av personene i historien har navn, og det med benevning blir faktisk diskutert på forskjellig steder i boken. Det er på et eller annet mystisk vis virkeligheten som sådann som settes på dagsorden i denne boken. Og det gis ikke noe svar på hvordan den blir til eller hvordan den skal forstås. Det er nesten ikke en gang sikkert at den eksisterer. Man må bare late som om det man opplever er viktig og riktig og gjøre det beste man kan ut av det.

Er jeg blitt klokere av denne boken eller mer forvirret... Jeg vet faktisk ikke...

Anais Nin: Ut av redet.

Anais Nin er den ukronede dronningen av erotisk litteratur. Hennes bøker som "Under a glass bell" og Venusdelta sentrer seg om menneskers fysiske attraksjon. Små snutter, noveller i formen, tar for seg mennesker tiltrekning til hverandre og ikke minst hva de faktisk foretar seg uten særlig mye klær på. Mye er relativt normalt og vanlig, en del er litt mer små-kinky enn det normale normenn foretar seg i sengen (eller andre steder). Også denne lille boken er fokusert på sex i forskjellige former. Det er en del av novellene som er sentrert i Frankrike, noen i USA. Gadd vite hva den boken ville avstedkommet av diskusjon hvis den ble fokusert i USA...

Anais Nin beskriver de forskjellige scenen og forløpene med en litt kjølig distanse, men allikevel med innlevelse og glede som gjør at det kribler hos leseren. De fleste har et bilde av erotikk som noe litt kjedelig å stuerent, Anais Nin klarer å skrive på en måte der språket bygger opp under det som foregår av handling i novellene. Det blir ikke kjedelig, det er såpass spennende og forunderlig at man ikke mister interessen underveis. Allikvel er ikke fokuset så sterkt på å være innovativ at det tar fokuset bort fra temaet hennes. Språklig syns jeg hun er i slekt med Hermann Hesse, for eksempel i Narsiss og Gullmunn og Steppeulven. Det glir godt, men ikke for glatt, det er en slags tåke i språket som tilslører og skaper en trollsk og distansert stemning, samtidig som det settes fokus på det essensielle.

Dette er absolutt lesbart, selv mange år etter at det er skrevet er det svært få som overgår henne på dette området.

Michael Crichton; Transit

En passe røslig roman i grenselandet mellom sc-fi og middelalder fortellinger. Chricton lar fortellingen ta utgangspunkt i litt konklimonkevarianter av moderne kvant-fysikk for å skape et snev av realisme over de tidsreisene han sender hovedpersonene ut på.
Et hypermoderne fysikkerbasert forskningsselskap finner opp en mulighet til å sende mennesker i tid, eller rettere sagt mellom forskjellige dimensjoner. De skal prøve å tjene penger på å selge folk autentiske opplevelser i historisk riktige temaparker. De sponser et større utgravingsprosjekt i en middelalderby i Frankrike.

Det å sende folk rundt omkring i tid og rom går jo med ujevne mellomrom galt. Det gjør det selvfølgelig for heltene i denne historien. Historien har likevel et sug som gjør at denne leseren kastet bort litt mer enn en hel natt på den. Det er et rikt persongalleri og en del spennende intriger og konstellasjoner som gjør at man sliter med å legge den fra seg.

Jon Bing; Oslo 2084

Bing er tilbake med en strålende liten samling historier. Ikke mye til rød tråd, boken kan vel nesten heller kalles en novellesamling og ikke en roman, men det taler ikke mot den på noen måte.
Bing fabulerer med en litt sorgmunter undertone om mulig forbrytelser i et litt postapokalyptisk Oslo. Det er et snodig og grått landskap som tegnes på basis av byen slik vi som bor her kjenner den, men med akkurat den passelige vrien som skaper usikkerhet og spenning hos leseren. Det fabuleres om det flomrammede t-bane nettet som er fullt av båtfolk. De unndrar seg de vanlige normene, registrering og normer. Lik dukker opp og det er tydeligvis noen som ønsker å få klørne i de vasstrukne tunnelene.
I en av historiene er en av de nedlagt oljeplattformene i Nordsjøen omgjort til et privat fluktsikkert fengsel. Det er kanskje ikke så sikkert som alle liker å gjøre inntrykk av. Historien pyntes med et par små absurde og litt groteske detaljer. Akkurat lugubert nok til å sette en liten gysning i en stakkars leser.

Bing har nok oversikt over den teknologien han bruker og misbruker til at det ikke er påtrengende. Vekten blir på miljøskildringer, personer, historien og artige smådetaljer som genspleisede kjæleelefanter i miniatyrstørrelse.
Dette er historier i beste Bing format, slik han fabulerte dem på 70 tallet. Litt dystrere, men med glimt i øye. Og det er artig med Oslo perspektivet hans. Savner en flaggerkatt, men det er ikke noe stort problem.

Nikolaj Frobenius; Det aller minste

Liten bok om de små tingene her i verden. Det er ikke store heroiske personer Frobenius nærmer seg i denne lille, men absolutt innholdsrike fortellingen.

Hovedpersonen, Jon, lever i en liten verden, sin egen verden. Han har en familie i oppløsning, magre minner, dårlige eller i det minste rare forhold til sine søsken og en far som nærmest er en grønnsak. Frobenius har stengt Jon inne i en liten bygd på østlandet, ikke langt unna de store viddene. Det skjer ingen ting i bygda, tiden står stille. Ingen i bygda bryr seg om noen andre, og Jon bryr seg ikke noe om dem. Jon prøver å finne minnene, minner om familie, om moren som tok livet av seg. Han prøver å lage et slags mønster i hodet sitt og livet sitt slik at ting henger sammen. Men jo mer han tenker jo mindre og rare blir verden hans.

De små tingene Frobenius snakker om i denne boken er veldig allmenmenneskelige, det er lett å kjenne seg igjen. Men det er en nokså trist liten bok og bør ikke leses hvis du ikke har hodet over vannet sånn passelig. En god bok, men tøff.

Don DeLillo; Cosmopolis

Cosmolis kommer jeg aldri til å les meg gjennom, selv om den er en liten slintre av en bok på snaue 180 sider. Anslaget er ikke så aller verst, men det er ingen ting som går noe sted. Jeg har lest de første 55 sidene. En alt for rik person har seg med en dame, har et annet forhold til en annen dame. Handler aksjer og kjører alt for stor bil. Jeg tror vekten ligger på å skape en dystopisk, mørk stemning, men det blir aldri noe annet enn klisjeer. Noen steder tangerer DeLillo opp mot de slappeste delene av American Psyco, men det blir ikke noe greie på..

Bruk tiden på å se på noe ordentlig dårlig på TV i stedet!!

Bruce Sterling; Islands in the Net

En stor og tykk og typisk moderne amerikansk scifi roman. Etter en litt langsom start på et slags feriehotell i Galveston, Texas skyter ting fart. Det samles underlige datapirater fra flere deler av kloden for å ha et slags forsoningsmøte. En av dem drepes av en robot og helvete bryter løs. Hovedpersonen Laura trekkes inn i krigsutbrudd på Jamaica, i Singapore og Sahara.
Samfunnet har gått en smule i oppløsning, nettet er en egen kraft, nasjonalstaten har stort sett gått i oppløsning og multinasjonale selskaper spiller viktige roller.

Det er ikke helt klart at hovedpersonen er en representant for det gode, ei heller om de hun bekjemper nødvendigvis er onde. Hun gjør gale valg (ellers ville det blitt en kort fortelling) men er et helt menneske med motsetninger og personlighet.

Historien er på en måte en klassisk godt mot ondt, men det er så mange forskjellig aktører av high-tech typen og forskjellige sosiale og politiske konstruksjoner at det ikke er helt som i gamle dager.
Det er mange artige detaljer, både på beskrivelsene av konfliktene, menneskene som dukker opp underveis og de tekniske dingsene de befatter seg med. Kreativt.

Historien har det litt tregt til å begynne med. Men den kommer seg, midtpartiet gled fort unna. Slutten skal jeg ikke avsløre på annen måte enn å si at jeg er veldig glad for at forfatteren ikke falt for ristelsen til å gjøre en skikkelig hollywood greie ut av det.

Boka anbefales selv om den er gode 15 år gammel, så har den noe i seg som fremdeles er givende.