Hosseini, Khaled: Drageløper

Dragerløper er noe av det beste jeg har lest. Ever! Hva er det som gjør den så bra? Språket? Ja. Settingen? Ja! Historien? Jupp!! Men mest av alt at den klarer å ta opp en skikkelig vemmelig, grusom, ekkel, hårreisende forjævli problemstilling uten å gjøre det til noe politisk korrekt eller vammelt (kult ord det bør børstes støv av). Egentlig tar den opp flere problemer, ingen av dem blir klissent eller vemmelige fremstilt. Ingen av dem behandles på en sånn måte som man kjente problemromaner fra 70-tallet. Puh! Nå er det sagt.

Drageløperen handler om en afghansk gutt og hans oppvekst. Han er nokså rik, ikke spesielt det ene eller det andre når det gjelder evner, personlighetstrekk og på mange måter en nokså vanlig gutt som mange kan kjenne seg igjen i. Han har allikevel vært litt spesiell i Kabul på grunn av at faren er godt over middels velstående. Barndommen er preget av vennskapet hans med tjenergutten, Hassan. Faren til Hassan er tjeneren til faren til vår hovedperson. De to guttene vokser opp svært tett, nesten tettere enn skikkelig gode venner pleier å være.

Tittelen på boken henspeiler på en tradisjon fra Kabul med dragekonkurranser. Det er om å gjøre å kutte trådene til de andre dragene. Når det skjer er det videre om å gjøre løpe og hente de styrtede dragene. De to vennene vinner denne konkurransen som tenåringer. Det topper vennskapet deres. Voldsomme ting skjer mellom de to vennene, noe man nok bør lese seg til selv. I omgivelsene er det også ting som ligger latent og som påvirker de to, men konsekvensene av de politiske og militære omveltningene smeller virkelig til på et senere tidspunkt.

Vi følger hovedpersonen på flukt, til andre deler av Afghanistan og videre til USA der han slår seg ned. Livet normaliseres, han gifter seg og faren dør. Allikevel slipper Afghanistan tak i vår helt og han blir trukket tilbake. Sammenhengen og årsaken til at han trekkes tilbake og hvordan dette forløper har jeg ikke lyst til å fortelle om, men jeg kan avsløre at jeg ble overrasket på flere punkter i historien og syk på et par andre. Dette bør leses av alle tenkende, følende og interesserte mennesker.

Gert Nygårdshaug; Cassandras finger

Nygårdshaug på sitt beste. Besudlet lefling med partikkelfysikk og metafysikk og new-age fenomener er og blir hans varemerke. Vi følger Drum i en av hans eventyrlige ferder gjennom noe som tilsynelatende er virkeligheten. Han dumper borti snodige et punker kollektiv. Statuer forsvinner og dukker opp. Det arkeologiske miljøet avdekkes bit for bit og vises frem som ganske absurd. Det jeg liker best med boken er tilknytningen til middelalderparken i Oslo. Det er altså en nokså høy Olsenbanden faktor (gjenkjennelse i fysiske omgivelser). Boken er en av 3 jeg har lest om igjen i mitt liv. Det skyldes ikke et bevist valg, men jeg kom i skade for å låne den på biblioteket en gang til. Når jeg hadde begynt på runde to var det ikke lett å legge den fra seg.

Boken på forlaget side.