Gert Nygårdshaug; Det niende prinsipp.

Dette er virkelig ikke av hans beste bøker. Dette er ganske langt fra den beste. Dette er muligens den dårligste boka han har skrevet. Den er neste like dårlig som en del andre bøker jeg har lest. Men den er virkelig ikke så dårlig at jeg sluttet halvveis. Den stakkars boken ble lest til enden, men den fortjente det virkelig ikke..

Det er jo noen forsonende trekk ved denne boken. Fredric Drum er og blir en passelig sjarmerende skikkelse. Hans viderverdigheter er kule nok. Han er seg selv svært lik og akkurat passelig uforutsigbar. Det snevet av new-age som er Nygårdshaugs kjennentegn finnes også i denne sammenhengen. Det hele foregår i Egypt, der Drum involveres i tolkninger av gamle tekster og symboler. Han tas til inntekt både for det ene og andre synet. Han blir slått og drept og satt i fangenskap på passelig utrolig vis. Som vanlig kommer han ut av det hele med skinnet på nesen, men denne gangen er historien så rotete satt sammen og årsak og virkning er brutt for mye sammen til at det gir meg skikkelig uttelling som leser.

Nygårdshaug har gjort langt bedre ting, les Honningkrukken, Søthjerte, Nullpluss, Afrodites basseng, Himmelblomsttreets muligheter, Prost Gotvins Geometri eller Den balsamerte Ulven i stedet.

Kjell Askildsen: Thomas F´s siste nedtegnelser til almenheten

Dette er kort og godt. Veldig kort og veldig godt. En gammel mann og hans verden blir et lerret som Askildsen maler ensomheten på. Han maler grå strøk med en grå pensel på et grått lerret. Boken inneholder en håndfull noveller. En lenger og fem-seks svært korte noveller. Det er ikke mange ord i hver novelle, men man har følelsen av at Askildsen veier hvert eneste ord før han går tur med det rundt halve Oslo. Det er ikke mange ordene som kommer helskinnet tilbake igjen. Det blir meget streng tekst av prosjektet til Askildsen. De korte novellene er i all hovedsak om det å være gammel og alene. Den lange novellen har langt mer handling. Her er det interaksjon. To mennesker som virker på hverandre. De virker ikke særlig positivt på hverandre, men de virker på hverandre. Den ene er en politimann, den andre er mistenkt i en sædlighetssak. Det foregår mye i en slik sak og Askildsen klarer å lage en forfølgelsens patologi, og en utvikling av skam og skyld som er svært ekte, med svært enkle midler. Men til syvende og sist er også denne novellen om den stor ensomheten.

På mange måter stemmer det inntrykket man får av forfatterens indre med de grå bildene man ser av Askildsen på trykk. En gammel, grå og tankefull mann..

Rohinton Mistry: Så lang en reise

Og det er den. Skikkelig lang. Nå er jeg ca. en måned på vei med den, men jeg er virkelig ikke kommet særlig på vei med den.

Dette lukter episk saga av hele prosjektet. Fokuset er på en helt vanlig indisk familie. Ja, helt vanlig er de vel ikke, men hvem er vel det. Dette er mor, far og tre barn. De har sitt å slite med. De bor i et nokså rolig område. Den litt bedagelige pappaen jobber i en bank og praktiserer sine religiøse ritualer med en snodig glede av stillferdig tilfredshet. Jobben i banken er ikke av veldig stor betydning for ham, men noe han gjennomfører med en pliktfølelse som ville vært Martin Luther verdig. Mor er familiens kjerne. Hun er passe streng og myndig i sin fremferd og holder styr på det meste som foregår innen husets fire vegger. Familien er, i alle fall til å begynne med i balanse. De eldste barna er på vei ut av rede og attpåklatten er familiens øyensten. Den eldste skal begynne sine studier noe som far er svært stolt av. Litt for stolt av og sønnen ender opp med å avvise sin far, og faren sin sønn. Det spisser seg vider til med at det dukker opp penger som en nabo ønsker at de skal forvalte. Dette er nokså hete penger og det skaper en del etisk hodebry i den ikke lenger så velbalanserte familien hva de skal gjøre med det.

Dette har den godeste Mistry brukt nærmer 200 sider på. Det er relativt godt skrevet, men ikke så godt som Balansekunst. Det er lesverdig, men kunne vært bedre. Og hvordan går det med familien? Ja, si det. Det skal bli spennende å se.