Breiteig, Bjarte, Folk har begynt å banke

Noveller. Det er lenge siden jeg leste noveller. Undres på hvorfor jeg sluttet med det. Det er jo ordentlig hyggelig. Novellene til Breiteig er noe snodige greier. Det er ikke lett å sett dem på plass geografisk. Jeg har noen ganger følelsen av å være i Drammen, andre ganger i Oslo, eller i Kristiansand. Miljøet han forholder seg til er sentrert rundt ungdom og yngre voksne. Hver lille novelle er fortalt av en navnløs person og den trekker opp et sentralt tema som død, utroskap, sykdom eller lignende.

Følelsen i bokne er skikkelig grå. Det er vanskelig å finne noen rød tråd. Mye er overlatt til leseren og det er både på godt og vondt. Det er lett å legge seg selv inn i teksten, forestille seg hva som skjer videre fremover og hvordan det burde gå. På den annen side gir forfatteren litt lite av seg selv. Det er litt for få rammer og litt for mye tåke. Noen liker sikkert svært åpne tekster, selv kunne jeg tenkt meg noen flere linjer i det hele.