Jan Kjærstad: Tegn til kjærlighet

Jan Kjærstad har begått enda en bok. Denne gangen med den nokså søtladne tittelen Tegn til Kjærlighet. Det skal nok ikke skrives med stor K, men det føles litt som om det er meningen etter å ha lest boken. Som den pseudo-mach personen jeg er, har jeg ofte liten trang til å lese bøker med kliss i tittelen eller bøker som tar for seg “dypere” temaer. Jeg har lest Paul Coehlo, men jeg skryter sjelden av det for å si det sånn.

Vel, vel, jeg har et langt og nokså nært forhold til Kjærstads forfatterskap, så etter at jeg hadde skult skevt på boken i nærmere to år bet jeg tenne sammen og gikk løs på den. Det var jaggu ikke lett med den innskrevne forfatteren Herr Kjærstad har lagt inn. Han har nemmelig valgt å skrive det fra en kvinnes ståsted. Ikke en hvilke som helst kvinne, det er en ung kvinnes ståsted. Det er ikke så lett å takle dette ståstedet når man har et veldig klart bilde av Kjærstad som en middelaldrende mann. Det er ikke et sløret og tilfeldig bilde, det er et klart bilde av et ansikt, et smil, en hvit forfattermann fra Oslo med alt det tilhørende.

Det blir vanskelig å tro på hans damestemme, det dukker hele tiden opp et Kjærstads smil når han snakker om hvordan det er å kjærtegne sin elskede, når han drømmer om å være fysisk nær sin kjære og være svært intim med vedkommende. Jeg skulle veldig gjerne har sluppet mine indre bilder, men de slipper aldri helt taket.

Heldigvis er det lange pasasjer dette ikke plager meg. For meg handler nok boken mer om Tegn enn om Kjærlighet. Hovedpersonen leter etter det perfekte tegnsett, det er en kjærlighet til tegnene og da spesielt til alfabetet som driver hovedpersonen og historien fremover. Mye tid brukes heldigvis på denne besettelsen og kjærlighetshistorien mellom hovedpersonen og hennes elskede kan reduseres til en parallellfortelling. Historien om tegnene er spennende og besettelsen virker reell. Jeg tror på den selv om den er absurd, eller kanskje nettopp fordi den er absurd. Hovedpersonen trekker opp en oppvekst som helt klart leder frem til en person som er besatt av tegn, en bestefar som briner henne i kontakt med gravmonumenter og hieroglyfer allerede i ung alder. Hun trekkes i retning av tegnene hele veien og ender opp med å konstruere sin egen font. Denne fonten er så perfekt at den bringer selv middelmådige tekster til uante høyder.

Kjærligheten i romanen er jo innimellom direkte søt, men deler av kjærligheten i boka bærer mer preg av besettelse enn av den sunne og fornuftige kjærligheten man kan ha til mennesker og ting rundt seg. Denne besettelsen er vel det mest spennende i boka, og det er jo ikke verdens mest spennende, jeg setter mer pris på de delene som handler om skriftene og tegnene. Heldigvis er det ganske mye tegn til tegn og det gjør at boken holder seg.

Det jeg setter mest pris på i boken er hans språkekvilibrisme. Kjærstad elsker det han driver, han har et nært og svært personlig forhold til språket. Det virker nesten som om han stuller og steller med språket som om han pleier et barn. I perioder har han fil på setningene slik at de danser som om de var av Kjell Askildsen. Det skinner gjennom at Kjærstad har et nesten like besatt forhold til språket og fortellingen som det Cecilie i boken har til skriften. Jeg har i alle fall følelsen av at jeg kan skimte ham gjennom fernisset av tekst, tegn og historie.
Alt i alt et stykke tekst som er lesverdig på mer enn ett plan.