Reidar Jensen: Historien som ikke ville slutte

En ukjent norsk perle! Reidar Jensen skrev noen noveller på 70-tallet. Jeg leste dem dengang, jeg leser dem omigjen nå. Jeg elsker noveller. Jeg har faktisk en forkjærlighet for halvgode sci-fi noveller. Så er det ute av skapet!

Historien som ikke ville slutte inneholder 14 noveller av svært forskjellig karakter. Det strekker seg fra korte tekster på mindre enn 10 sider til lengre stykker. Det spenner fra svært så tidsnære 70-talls analyser til langt mer filosofiske utlegninger. Det meste har allikevel avtrykket av den poetiske realismen man finner i de morsommere sør-amerikanske fablene av Louis Borges og de gale innfallene til Vonnegut og Pynchon. I norsk sammenheng har han to storebrødre som har gjort seg langt mer gjeldende enn det Jensen har gjort, Bing og Bringsvær. 

Dette er noe som med fordel kan graves frem fra bibliotekets støvete avkrok og lese på nytt. Ryktene sier at Jensen har en ny bok på beddingen. Det skal bli spennende å se hva han kommer opp med nå!

Bohumil Hrabal: Jeg har betjent kongen av England

Jeg setter utrolig pris på de øyeblikkene der jeg oppdager at jeg har store og alvorlige hull i min allmenne lesing. Det har jeg hatt i forhold til.... Svært tilfeldig møtte jeg denne boken på den bakerste hyllen i lite unnselig bibliotek. Den var ikke utlånt i dette årtusen og den nærmest lødige tittelen bare skrek om å bli lånt. 

Jeg har jo oppdaget at verken mannen eller boken er helt ukjent, den har bare sklidd sånn pent under radaren min, men ikke nå lenger. 

Handlingen i ”Jeg betjente” er lagt til et litt forvridd Tsjekkoslovakia i perioden frem til og med andre verdenskrig. En liten, puslete og nokså merkelig mann jobber seg rundt omkring i restaurantbransjen, og han opplever de underligste ting. Boken er stykket opp i distinkte biter, det gjør at den er lett å spise til tross for at den av og til tangerer Kafka på sitt beste. 

Hovedpersonen snurrer gjennom livet og havner på litt underlig vis i tysk kompaniskap under krigen, selv det klarer Hrabal å gjøre på en så underlig måte at det nesten blir troverdig. 

Mest av alt er dette en hårreisende morsom bok om en nokså tragiske del av vår europeiske historie. Absolutt leseverdig!

Philip Pullman, Den mørke materien

Jeg har sjelden irritert meg mer over en bok enn over denne. Jeg syns historien er tynn, og delvis stjålet fra andre og langt bedre forfattere. Jeg syns språket er elendig, det må være en av de tynnere oversettelsene jeg har lest på svært lenge. Det skal liksom være litt fantasy, men det er alt for jordnært til det, det skal liksom være litt realistisk men det er alt for flytende til å være troverdig. Historien om de to ungdommene som skal redde, ikke bare verden, men en ualminnelig stor mengde verdener er patetisk og ganske enkelt skrevet for å smiske med tenåringspublikumet. Det slette hentydningene til new-age og moderne fysikk og nevrologi er mildt sagt banale. ALLIKEVEL HAR JEG LEST NESTEN 1500 SIDER AV MØLET. Det medfører at det verken er forfatteren, hans foreldre, andre fjerntliggende slektninger av forfatteren eller oversetteren som i denne sammenheng er den største idioten, men meg som leser. Jeg har nesten ikke lest en side uten å irritere meg kraftig, men jeg har vært ute av stand til å slutte å lese!! Det er virkelig en bragd Pullman har begått her og han vil ikke bli glemt med det første.