Paul Coehlo; Eleven minuttes

Coehlo er en av forfatterne de intellektuelle elsker å hate. Jeg finner ham underfundig, små morsom og av og til tankevekkende. Jeg LIKER at mannen skriver bøker. Han skriver om noe. Han skriver om noe som betyr noe. Denne boken er intet unntak.

Hovedpersonen er en ung kvinne fra Coehlos hjemland som prøver lykken. Hun prøver ganske hardt. Noen vil si for hardt. Men det er ikke noe i teksten som legger opp til noen moralskfordømmende når den unge damen havner mer enn nokså langt ut på skråplanet, hun ender opp med å tjene penger på seksuelle tjenester i Sveits. Men det er ikke det overfladiske Coehlo er mest opptatt av. Den stabiliteten og den selvfølelsen og selvforståelsen hovedpersonen legger for en dag er mer sentral enn den faktiske reisen og det ytre forløpet.

Alt i alt kan det oppsummeres at dette er leseverdig, på mer enn ett plan.

Haruki Murakimi: Trekkoppfulgen

En tykk bok med mye innhold. Mange sidespor gjør den interessant, men ikke utsvevende. Murakamis hovedperson er også denne gangen en mann i 30 års alderen som har mistet nokså mye av fotfeste her i verden. Hovedpersonen, som får navnet Trekkoppfugl, møter en rekke absurde mennesker med de rareste navn som trekker ham videre i et prosjekt han ikke helt vet hva går ut på og egentlig ikke vil være med på. Hans kone forlater ham og nekter å treffe ham, katten blir borte, og han vever drømmer sammen med forvirrede ekspedisjoner i nabolaget.

Det er mye som går igjen i Murakamis bøker. Denne henger sammen med flere av de andre som har dukket opp i den snodige gule og lilla serien som er kommet på norsk de siste årene. Det er mye om individet, ensomhet, rommets begrensning og utforskede parallelle virkeligheter. Murakami har også en interessant forkjærlighet for hoteller og andre rare møteplasser.