Hosseini, Khaled: Drageløper

Dragerløper er noe av det beste jeg har lest. Ever! Hva er det som gjør den så bra? Språket? Ja. Settingen? Ja! Historien? Jupp!! Men mest av alt at den klarer å ta opp en skikkelig vemmelig, grusom, ekkel, hårreisende forjævli problemstilling uten å gjøre det til noe politisk korrekt eller vammelt (kult ord det bør børstes støv av). Egentlig tar den opp flere problemer, ingen av dem blir klissent eller vemmelige fremstilt. Ingen av dem behandles på en sånn måte som man kjente problemromaner fra 70-tallet. Puh! Nå er det sagt.

Drageløperen handler om en afghansk gutt og hans oppvekst. Han er nokså rik, ikke spesielt det ene eller det andre når det gjelder evner, personlighetstrekk og på mange måter en nokså vanlig gutt som mange kan kjenne seg igjen i. Han har allikevel vært litt spesiell i Kabul på grunn av at faren er godt over middels velstående. Barndommen er preget av vennskapet hans med tjenergutten, Hassan. Faren til Hassan er tjeneren til faren til vår hovedperson. De to guttene vokser opp svært tett, nesten tettere enn skikkelig gode venner pleier å være.

Tittelen på boken henspeiler på en tradisjon fra Kabul med dragekonkurranser. Det er om å gjøre å kutte trådene til de andre dragene. Når det skjer er det videre om å gjøre løpe og hente de styrtede dragene. De to vennene vinner denne konkurransen som tenåringer. Det topper vennskapet deres. Voldsomme ting skjer mellom de to vennene, noe man nok bør lese seg til selv. I omgivelsene er det også ting som ligger latent og som påvirker de to, men konsekvensene av de politiske og militære omveltningene smeller virkelig til på et senere tidspunkt.

Vi følger hovedpersonen på flukt, til andre deler av Afghanistan og videre til USA der han slår seg ned. Livet normaliseres, han gifter seg og faren dør. Allikevel slipper Afghanistan tak i vår helt og han blir trukket tilbake. Sammenhengen og årsaken til at han trekkes tilbake og hvordan dette forløper har jeg ikke lyst til å fortelle om, men jeg kan avsløre at jeg ble overrasket på flere punkter i historien og syk på et par andre. Dette bør leses av alle tenkende, følende og interesserte mennesker.

Gert Nygårdshaug; Cassandras finger

Nygårdshaug på sitt beste. Besudlet lefling med partikkelfysikk og metafysikk og new-age fenomener er og blir hans varemerke. Vi følger Drum i en av hans eventyrlige ferder gjennom noe som tilsynelatende er virkeligheten. Han dumper borti snodige et punker kollektiv. Statuer forsvinner og dukker opp. Det arkeologiske miljøet avdekkes bit for bit og vises frem som ganske absurd. Det jeg liker best med boken er tilknytningen til middelalderparken i Oslo. Det er altså en nokså høy Olsenbanden faktor (gjenkjennelse i fysiske omgivelser). Boken er en av 3 jeg har lest om igjen i mitt liv. Det skyldes ikke et bevist valg, men jeg kom i skade for å låne den på biblioteket en gang til. Når jeg hadde begynt på runde to var det ikke lett å legge den fra seg.

Boken på forlaget side.

Haruki Murakimi: Kafka på stranden

Enda en av Murakamis mursteiner. Også denne gangen om isolerte mennesker som svever rundt på jakt etter mening og tilhørighet. Også denne gangen jaktes det uten veldig stor entusiasme. Vi befinner oss i Japan. Stort sett foregår det hele i nokså grisgrendte strøk og det er ikke mange mennesker som deltar i plottet. Hvis du ikke klarer bøker der en av de viktigste personene snakker med katter og har sterk hallusinasjoner bør du ligge unna. Dette er ikke noe for dem som liker A4 romaner og realisme. Hovedpersonen rømmer hjemmefra den dagen han fyller 15. Reiser av gårde helt på måfå og havner på et svært underlig privat bibliotek der den litt eldre androgyne Oshima tar seg av ham og gir ham en jobb. Kafka leter litt halvhjertet etter en mor og en søster som er blitt borte for lenge siden. Han fornemmer at han er på sporet av dem, men har virkelig ikke filla av peiling på hva han ser etter. Fremdriften i prosjektet blir jo deretter. Dette er en roman som virkelig flyter lett. Murakami har en fremragende sans for det absurde, og vever det sammen med realistiske detaljer på en måte som er svært besnærende.

Har du mage til nærmere 500 sider surrealisme er dette noe du bør sette tennene i.

Durell, Lawrence: The dark labyrint

Denne Durell ligger noe tilbake i tid med sitt forfatterverk. Den mørke labyrinten er skrevet så tidlig som i 1947 eller deromkring. Den befatter seg med en hådnfull menneskeskjebner som alle knyttes sammen i en svært kort, men fatal, periode. Alle de involverte er med på en omvisning i labyrinten på Kreta når deler av taket faller ned og de spres for alle vinder. Det mest spesielle og egentlig det eneste interessante med boken er at det er en av de første bøkene der de snur rundt på historien og forteller deler av slutten til å begynne med. Dette med å klippe rundt på tidslinjen og stokke om på persongalleriet har blitt langt mer vanlig enn det var på 1940 tallet. Dette er et svært famlende forsøk og ressultatet fremstår som svært rotete. Boken har ikke så veldig store litterære kvaliteter, men er interessant for litteraturhistorikkere. Den er også interessant for dem som driver med litterær kjønnsforskning. Det er så og si bare mennene som utstyres med et liv og en personlighet. De få kvinnene som deltar i historien blir vi i svært liten grad kjent med og de forblir nærmest sjablonger.

Hopp over denne, hvis ikke du absolutt må.

Gert Nygårdshaug; Det niende prinsipp.

Dette er virkelig ikke av hans beste bøker. Dette er ganske langt fra den beste. Dette er muligens den dårligste boka han har skrevet. Den er neste like dårlig som en del andre bøker jeg har lest. Men den er virkelig ikke så dårlig at jeg sluttet halvveis. Den stakkars boken ble lest til enden, men den fortjente det virkelig ikke..

Det er jo noen forsonende trekk ved denne boken. Fredric Drum er og blir en passelig sjarmerende skikkelse. Hans viderverdigheter er kule nok. Han er seg selv svært lik og akkurat passelig uforutsigbar. Det snevet av new-age som er Nygårdshaugs kjennentegn finnes også i denne sammenhengen. Det hele foregår i Egypt, der Drum involveres i tolkninger av gamle tekster og symboler. Han tas til inntekt både for det ene og andre synet. Han blir slått og drept og satt i fangenskap på passelig utrolig vis. Som vanlig kommer han ut av det hele med skinnet på nesen, men denne gangen er historien så rotete satt sammen og årsak og virkning er brutt for mye sammen til at det gir meg skikkelig uttelling som leser.

Nygårdshaug har gjort langt bedre ting, les Honningkrukken, Søthjerte, Nullpluss, Afrodites basseng, Himmelblomsttreets muligheter, Prost Gotvins Geometri eller Den balsamerte Ulven i stedet.

Kjell Askildsen: Thomas F´s siste nedtegnelser til almenheten

Dette er kort og godt. Veldig kort og veldig godt. En gammel mann og hans verden blir et lerret som Askildsen maler ensomheten på. Han maler grå strøk med en grå pensel på et grått lerret. Boken inneholder en håndfull noveller. En lenger og fem-seks svært korte noveller. Det er ikke mange ord i hver novelle, men man har følelsen av at Askildsen veier hvert eneste ord før han går tur med det rundt halve Oslo. Det er ikke mange ordene som kommer helskinnet tilbake igjen. Det blir meget streng tekst av prosjektet til Askildsen. De korte novellene er i all hovedsak om det å være gammel og alene. Den lange novellen har langt mer handling. Her er det interaksjon. To mennesker som virker på hverandre. De virker ikke særlig positivt på hverandre, men de virker på hverandre. Den ene er en politimann, den andre er mistenkt i en sædlighetssak. Det foregår mye i en slik sak og Askildsen klarer å lage en forfølgelsens patologi, og en utvikling av skam og skyld som er svært ekte, med svært enkle midler. Men til syvende og sist er også denne novellen om den stor ensomheten.

På mange måter stemmer det inntrykket man får av forfatterens indre med de grå bildene man ser av Askildsen på trykk. En gammel, grå og tankefull mann..

Rohinton Mistry: Så lang en reise

Og det er den. Skikkelig lang. Nå er jeg ca. en måned på vei med den, men jeg er virkelig ikke kommet særlig på vei med den.

Dette lukter episk saga av hele prosjektet. Fokuset er på en helt vanlig indisk familie. Ja, helt vanlig er de vel ikke, men hvem er vel det. Dette er mor, far og tre barn. De har sitt å slite med. De bor i et nokså rolig område. Den litt bedagelige pappaen jobber i en bank og praktiserer sine religiøse ritualer med en snodig glede av stillferdig tilfredshet. Jobben i banken er ikke av veldig stor betydning for ham, men noe han gjennomfører med en pliktfølelse som ville vært Martin Luther verdig. Mor er familiens kjerne. Hun er passe streng og myndig i sin fremferd og holder styr på det meste som foregår innen husets fire vegger. Familien er, i alle fall til å begynne med i balanse. De eldste barna er på vei ut av rede og attpåklatten er familiens øyensten. Den eldste skal begynne sine studier noe som far er svært stolt av. Litt for stolt av og sønnen ender opp med å avvise sin far, og faren sin sønn. Det spisser seg vider til med at det dukker opp penger som en nabo ønsker at de skal forvalte. Dette er nokså hete penger og det skaper en del etisk hodebry i den ikke lenger så velbalanserte familien hva de skal gjøre med det.

Dette har den godeste Mistry brukt nærmer 200 sider på. Det er relativt godt skrevet, men ikke så godt som Balansekunst. Det er lesverdig, men kunne vært bedre. Og hvordan går det med familien? Ja, si det. Det skal bli spennende å se.

Richard P. Feynman: Surely You're Joking, Mr. Feynman! (Adventures of a Curious Character)

En av forrige århundres (sic) mest bemerkelsesverdige fysikere heter Richard Feynman. Han er kjent for to ting. Det ene er sin deltakelse i Los Alamos prosjektet. De utviklet atombomben der på slutten av andre verdenskrig. Det andre han er kjent for er å være en vannvittig god foreleser. Hans elever skrev notater på forelesningene hans og har senere utgitt det hele i et nokså røslig trebindsverk. Sjekk amazon.com hvis du skulle føle trang til det. Han var også med på å utvikle noen av de mer grensesprengende konseptene i nyere fysikk på 50 og 60 tallet.

I denne boken fremstiller han seg mest som en underlig skrue som har stor sans for absurde detaljer og evnen han har til å dirke opp låser (!). På noen plan minner det hele litt om The curious incident with the dog in the night, det smaker litt av autisme light. Det hele er litt vel navlebeskuende og av typen ”se hvor kul og gal jeg er selv om jeg er fysikkprofessor”. Av og til er boken befriende brautende, av og til rett og slett en smule platt.

Jeg hadde forventet en bok med mer vekt på de oppdagelsene og innovasjonene han har vært med på. Eventuelt en bok om hvorfor han ble en så sagnomsust foreleser. Jeg fikk noe helt annet enn det jeg forventet, og godt er det, selv om det absolutt kunne vært bedre.


Om boken på Bokkilden

Yann Martell: Historien om Pi

Dette er en passelig høytflytende historie om en 16 åring som virkelig får livet sitt snudd opp ned. Pi vokser opp i India der faren hans eier en dyrehage. Det går etterhvert dårlig. Dyrehagen selges og familien og en del av dyrene legger ut på en båttur rundt kloden. Selvfølgelig går det svært dårlig. Største deler av romanen foregår i en livbåt med Pi, en tiger og en del andre dyr som blir borte underveis. Det hele blir nokså eksistensielt i perioder. Hvor mye som er virkelig og hvor mye som er feberfantasier er en del av de tingene man som leser må ta stilling til.

Det er fullt av små perler av problemstillinger i boken. Min favoritt er den hvor Pi insisterer på at han som ungdomsopprør skal tilhøre tre religiøse retninger, han vil være muslim, kristen og hindu, mer eller mindre på en gang. Det er et festlig lite opptrinn der hans religiøse veiledere treffer på Pi, hans familie og hverandre. Kostelig.

Om boken på Bokkilden

Nygårdshaug Gert; Jegerdukken

En helt klassisk Nygårdshaug med kasserolleeier Drum i hovedrollen. Nedslåtte hovedpersoner, underlige figurer fra fremmmede kulturer og forsvunne samfunn er ingredienser også i Jegerdukkern. Det avdekkes eldgamle lik i en øde dal i den norske fjellheimen. Fredrik Drum og en englesk sosialantrolopogvenn setter avgårde for å bistå nasjonale forskningsstorheter med å gravefrem samt tolke de funnene som blir gjort.

Nygårdshaug er etter min smak helt på rette sporet når det gjelder ingredienser, språk og oppbygning i denne romanen. Den hadde kanskje hatt en annen avslutning hvis den hadde vært skrevet senere enn det den faktisk er. Den bærer litt preg av å runde 20 år i 2007, men den holder mål fremdeles.

Jeffrey Eugenides: Middlesex

Dette er både en reiseskildring og en episk roman. Den handler om reise fra den gamle verden til den nye, fra gamle dager til dagens virkelighet. Den beskriver forfatterens besteforeldre og deres oppbrudd fra Lilleasia i begynnelsen av forrige århundre. De har mer i bagasjen enn de aner og det er mange tilfeldigheter som gjør at deres opplevelser ender opp med de resultatene det faktisk gjør.

Fortelleren i, bokens jeg-person, er en tvekjønnet person. Han er oppdratt som jente, men er genetisk sett en gutt. Fysisk er han noe midt i mellom. Tvekjønnetheten skyldes en genfeil svært langt tilbake i historien, men den kommer tilsyne i fortelleren som en følge av litt for tette bånd mellom søsken og fetter/kusine. Fortelleren vever sammen genetikk med anekdoter om sine foreldre og besteforeldre på en måte som gjør at det aldri bli vanskelig eller kjedelig, men innholdsrikt og substansfylt nok til at man kan lære av det.

Rammeverket i historien er episk, selv om det er en metahistorie knyttet til fortellerstemmens små innsmett om hans egen nåværende situasjon. Fortellingen starter i en liten by i Tyrkia, følger reisen til de den gang så unge besteforeldrene over Atlanterhavet og til bilbyen Detroit. Videre følger vi en del av det greske miljøet i Detroit, i passelig detaljert form, gjennom nesten 6 tiår. Selv om det er mange artige figurer og ikke minst svært sprudlende episoder er det sjelden fortelleren sklir for langt unna tematikken.

Som god litteratur skal, så er også dette en bok med flere lag av betydning og mer enn ett tema. Tematikken rundt tilhørighet og båssetting av mennesker er viktige temaer som boken ikke er for eksplisitt på, men som vekkes til live med ujevne mellomrom. Det gis ikke mange svar her, men det pekes på sammenhenger og muligheter, mer enn på bastante sannheter.

Og som den episk fortellingen den er så renner den litt ut i sanden på slutten. Det er jo et trekk ved episke fremstillinger, de avsluttes ikke. Det er både deres styrke og deres svakhet.

Anbefales på det sterkeste.