Jan Kjærstad: Tegn til kjærlighet

Jan Kjærstad har begått enda en bok. Denne gangen med den nokså søtladne tittelen Tegn til Kjærlighet. Det skal nok ikke skrives med stor K, men det føles litt som om det er meningen etter å ha lest boken. Som den pseudo-mach personen jeg er, har jeg ofte liten trang til å lese bøker med kliss i tittelen eller bøker som tar for seg “dypere” temaer. Jeg har lest Paul Coehlo, men jeg skryter sjelden av det for å si det sånn.

Vel, vel, jeg har et langt og nokså nært forhold til Kjærstads forfatterskap, så etter at jeg hadde skult skevt på boken i nærmere to år bet jeg tenne sammen og gikk løs på den. Det var jaggu ikke lett med den innskrevne forfatteren Herr Kjærstad har lagt inn. Han har nemmelig valgt å skrive det fra en kvinnes ståsted. Ikke en hvilke som helst kvinne, det er en ung kvinnes ståsted. Det er ikke så lett å takle dette ståstedet når man har et veldig klart bilde av Kjærstad som en middelaldrende mann. Det er ikke et sløret og tilfeldig bilde, det er et klart bilde av et ansikt, et smil, en hvit forfattermann fra Oslo med alt det tilhørende.

Det blir vanskelig å tro på hans damestemme, det dukker hele tiden opp et Kjærstads smil når han snakker om hvordan det er å kjærtegne sin elskede, når han drømmer om å være fysisk nær sin kjære og være svært intim med vedkommende. Jeg skulle veldig gjerne har sluppet mine indre bilder, men de slipper aldri helt taket.

Heldigvis er det lange pasasjer dette ikke plager meg. For meg handler nok boken mer om Tegn enn om Kjærlighet. Hovedpersonen leter etter det perfekte tegnsett, det er en kjærlighet til tegnene og da spesielt til alfabetet som driver hovedpersonen og historien fremover. Mye tid brukes heldigvis på denne besettelsen og kjærlighetshistorien mellom hovedpersonen og hennes elskede kan reduseres til en parallellfortelling. Historien om tegnene er spennende og besettelsen virker reell. Jeg tror på den selv om den er absurd, eller kanskje nettopp fordi den er absurd. Hovedpersonen trekker opp en oppvekst som helt klart leder frem til en person som er besatt av tegn, en bestefar som briner henne i kontakt med gravmonumenter og hieroglyfer allerede i ung alder. Hun trekkes i retning av tegnene hele veien og ender opp med å konstruere sin egen font. Denne fonten er så perfekt at den bringer selv middelmådige tekster til uante høyder.

Kjærligheten i romanen er jo innimellom direkte søt, men deler av kjærligheten i boka bærer mer preg av besettelse enn av den sunne og fornuftige kjærligheten man kan ha til mennesker og ting rundt seg. Denne besettelsen er vel det mest spennende i boka, og det er jo ikke verdens mest spennende, jeg setter mer pris på de delene som handler om skriftene og tegnene. Heldigvis er det ganske mye tegn til tegn og det gjør at boken holder seg.

Det jeg setter mest pris på i boken er hans språkekvilibrisme. Kjærstad elsker det han driver, han har et nært og svært personlig forhold til språket. Det virker nesten som om han stuller og steller med språket som om han pleier et barn. I perioder har han fil på setningene slik at de danser som om de var av Kjell Askildsen. Det skinner gjennom at Kjærstad har et nesten like besatt forhold til språket og fortellingen som det Cecilie i boken har til skriften. Jeg har i alle fall følelsen av at jeg kan skimte ham gjennom fernisset av tekst, tegn og historie.
Alt i alt et stykke tekst som er lesverdig på mer enn ett plan.

Reidar Jensen: Historien som ikke ville slutte

En ukjent norsk perle! Reidar Jensen skrev noen noveller på 70-tallet. Jeg leste dem dengang, jeg leser dem omigjen nå. Jeg elsker noveller. Jeg har faktisk en forkjærlighet for halvgode sci-fi noveller. Så er det ute av skapet!

Historien som ikke ville slutte inneholder 14 noveller av svært forskjellig karakter. Det strekker seg fra korte tekster på mindre enn 10 sider til lengre stykker. Det spenner fra svært så tidsnære 70-talls analyser til langt mer filosofiske utlegninger. Det meste har allikevel avtrykket av den poetiske realismen man finner i de morsommere sør-amerikanske fablene av Louis Borges og de gale innfallene til Vonnegut og Pynchon. I norsk sammenheng har han to storebrødre som har gjort seg langt mer gjeldende enn det Jensen har gjort, Bing og Bringsvær. 

Dette er noe som med fordel kan graves frem fra bibliotekets støvete avkrok og lese på nytt. Ryktene sier at Jensen har en ny bok på beddingen. Det skal bli spennende å se hva han kommer opp med nå!

Bohumil Hrabal: Jeg har betjent kongen av England

Jeg setter utrolig pris på de øyeblikkene der jeg oppdager at jeg har store og alvorlige hull i min allmenne lesing. Det har jeg hatt i forhold til.... Svært tilfeldig møtte jeg denne boken på den bakerste hyllen i lite unnselig bibliotek. Den var ikke utlånt i dette årtusen og den nærmest lødige tittelen bare skrek om å bli lånt. 

Jeg har jo oppdaget at verken mannen eller boken er helt ukjent, den har bare sklidd sånn pent under radaren min, men ikke nå lenger. 

Handlingen i ”Jeg betjente” er lagt til et litt forvridd Tsjekkoslovakia i perioden frem til og med andre verdenskrig. En liten, puslete og nokså merkelig mann jobber seg rundt omkring i restaurantbransjen, og han opplever de underligste ting. Boken er stykket opp i distinkte biter, det gjør at den er lett å spise til tross for at den av og til tangerer Kafka på sitt beste. 

Hovedpersonen snurrer gjennom livet og havner på litt underlig vis i tysk kompaniskap under krigen, selv det klarer Hrabal å gjøre på en så underlig måte at det nesten blir troverdig. 

Mest av alt er dette en hårreisende morsom bok om en nokså tragiske del av vår europeiske historie. Absolutt leseverdig!

Philip Pullman, Den mørke materien

Jeg har sjelden irritert meg mer over en bok enn over denne. Jeg syns historien er tynn, og delvis stjålet fra andre og langt bedre forfattere. Jeg syns språket er elendig, det må være en av de tynnere oversettelsene jeg har lest på svært lenge. Det skal liksom være litt fantasy, men det er alt for jordnært til det, det skal liksom være litt realistisk men det er alt for flytende til å være troverdig. Historien om de to ungdommene som skal redde, ikke bare verden, men en ualminnelig stor mengde verdener er patetisk og ganske enkelt skrevet for å smiske med tenåringspublikumet. Det slette hentydningene til new-age og moderne fysikk og nevrologi er mildt sagt banale. ALLIKEVEL HAR JEG LEST NESTEN 1500 SIDER AV MØLET. Det medfører at det verken er forfatteren, hans foreldre, andre fjerntliggende slektninger av forfatteren eller oversetteren som i denne sammenheng er den største idioten, men meg som leser. Jeg har nesten ikke lest en side uten å irritere meg kraftig, men jeg har vært ute av stand til å slutte å lese!! Det er virkelig en bragd Pullman har begått her og han vil ikke bli glemt med det første.

Breiteig, Bjarte, Folk har begynt å banke

Noveller. Det er lenge siden jeg leste noveller. Undres på hvorfor jeg sluttet med det. Det er jo ordentlig hyggelig. Novellene til Breiteig er noe snodige greier. Det er ikke lett å sett dem på plass geografisk. Jeg har noen ganger følelsen av å være i Drammen, andre ganger i Oslo, eller i Kristiansand. Miljøet han forholder seg til er sentrert rundt ungdom og yngre voksne. Hver lille novelle er fortalt av en navnløs person og den trekker opp et sentralt tema som død, utroskap, sykdom eller lignende.

Følelsen i bokne er skikkelig grå. Det er vanskelig å finne noen rød tråd. Mye er overlatt til leseren og det er både på godt og vondt. Det er lett å legge seg selv inn i teksten, forestille seg hva som skjer videre fremover og hvordan det burde gå. På den annen side gir forfatteren litt lite av seg selv. Det er litt for få rammer og litt for mye tåke. Noen liker sikkert svært åpne tekster, selv kunne jeg tenkt meg noen flere linjer i det hele.

Hosseini, Khaled: Drageløper

Dragerløper er noe av det beste jeg har lest. Ever! Hva er det som gjør den så bra? Språket? Ja. Settingen? Ja! Historien? Jupp!! Men mest av alt at den klarer å ta opp en skikkelig vemmelig, grusom, ekkel, hårreisende forjævli problemstilling uten å gjøre det til noe politisk korrekt eller vammelt (kult ord det bør børstes støv av). Egentlig tar den opp flere problemer, ingen av dem blir klissent eller vemmelige fremstilt. Ingen av dem behandles på en sånn måte som man kjente problemromaner fra 70-tallet. Puh! Nå er det sagt.

Drageløperen handler om en afghansk gutt og hans oppvekst. Han er nokså rik, ikke spesielt det ene eller det andre når det gjelder evner, personlighetstrekk og på mange måter en nokså vanlig gutt som mange kan kjenne seg igjen i. Han har allikevel vært litt spesiell i Kabul på grunn av at faren er godt over middels velstående. Barndommen er preget av vennskapet hans med tjenergutten, Hassan. Faren til Hassan er tjeneren til faren til vår hovedperson. De to guttene vokser opp svært tett, nesten tettere enn skikkelig gode venner pleier å være.

Tittelen på boken henspeiler på en tradisjon fra Kabul med dragekonkurranser. Det er om å gjøre å kutte trådene til de andre dragene. Når det skjer er det videre om å gjøre løpe og hente de styrtede dragene. De to vennene vinner denne konkurransen som tenåringer. Det topper vennskapet deres. Voldsomme ting skjer mellom de to vennene, noe man nok bør lese seg til selv. I omgivelsene er det også ting som ligger latent og som påvirker de to, men konsekvensene av de politiske og militære omveltningene smeller virkelig til på et senere tidspunkt.

Vi følger hovedpersonen på flukt, til andre deler av Afghanistan og videre til USA der han slår seg ned. Livet normaliseres, han gifter seg og faren dør. Allikevel slipper Afghanistan tak i vår helt og han blir trukket tilbake. Sammenhengen og årsaken til at han trekkes tilbake og hvordan dette forløper har jeg ikke lyst til å fortelle om, men jeg kan avsløre at jeg ble overrasket på flere punkter i historien og syk på et par andre. Dette bør leses av alle tenkende, følende og interesserte mennesker.

Gert Nygårdshaug; Cassandras finger

Nygårdshaug på sitt beste. Besudlet lefling med partikkelfysikk og metafysikk og new-age fenomener er og blir hans varemerke. Vi følger Drum i en av hans eventyrlige ferder gjennom noe som tilsynelatende er virkeligheten. Han dumper borti snodige et punker kollektiv. Statuer forsvinner og dukker opp. Det arkeologiske miljøet avdekkes bit for bit og vises frem som ganske absurd. Det jeg liker best med boken er tilknytningen til middelalderparken i Oslo. Det er altså en nokså høy Olsenbanden faktor (gjenkjennelse i fysiske omgivelser). Boken er en av 3 jeg har lest om igjen i mitt liv. Det skyldes ikke et bevist valg, men jeg kom i skade for å låne den på biblioteket en gang til. Når jeg hadde begynt på runde to var det ikke lett å legge den fra seg.

Boken på forlaget side.

Haruki Murakimi: Kafka på stranden

Enda en av Murakamis mursteiner. Også denne gangen om isolerte mennesker som svever rundt på jakt etter mening og tilhørighet. Også denne gangen jaktes det uten veldig stor entusiasme. Vi befinner oss i Japan. Stort sett foregår det hele i nokså grisgrendte strøk og det er ikke mange mennesker som deltar i plottet. Hvis du ikke klarer bøker der en av de viktigste personene snakker med katter og har sterk hallusinasjoner bør du ligge unna. Dette er ikke noe for dem som liker A4 romaner og realisme. Hovedpersonen rømmer hjemmefra den dagen han fyller 15. Reiser av gårde helt på måfå og havner på et svært underlig privat bibliotek der den litt eldre androgyne Oshima tar seg av ham og gir ham en jobb. Kafka leter litt halvhjertet etter en mor og en søster som er blitt borte for lenge siden. Han fornemmer at han er på sporet av dem, men har virkelig ikke filla av peiling på hva han ser etter. Fremdriften i prosjektet blir jo deretter. Dette er en roman som virkelig flyter lett. Murakami har en fremragende sans for det absurde, og vever det sammen med realistiske detaljer på en måte som er svært besnærende.

Har du mage til nærmere 500 sider surrealisme er dette noe du bør sette tennene i.

Durell, Lawrence: The dark labyrint

Denne Durell ligger noe tilbake i tid med sitt forfatterverk. Den mørke labyrinten er skrevet så tidlig som i 1947 eller deromkring. Den befatter seg med en hådnfull menneskeskjebner som alle knyttes sammen i en svært kort, men fatal, periode. Alle de involverte er med på en omvisning i labyrinten på Kreta når deler av taket faller ned og de spres for alle vinder. Det mest spesielle og egentlig det eneste interessante med boken er at det er en av de første bøkene der de snur rundt på historien og forteller deler av slutten til å begynne med. Dette med å klippe rundt på tidslinjen og stokke om på persongalleriet har blitt langt mer vanlig enn det var på 1940 tallet. Dette er et svært famlende forsøk og ressultatet fremstår som svært rotete. Boken har ikke så veldig store litterære kvaliteter, men er interessant for litteraturhistorikkere. Den er også interessant for dem som driver med litterær kjønnsforskning. Det er så og si bare mennene som utstyres med et liv og en personlighet. De få kvinnene som deltar i historien blir vi i svært liten grad kjent med og de forblir nærmest sjablonger.

Hopp over denne, hvis ikke du absolutt må.