Dette er en passelig høytflytende historie om en 16 åring som virkelig får livet sitt snudd opp ned. Pi vokser opp i India der faren hans eier en dyrehage. Det går etterhvert dårlig. Dyrehagen selges og familien og en del av dyrene legger ut på en båttur rundt kloden. Selvfølgelig går det svært dårlig. Største deler av romanen foregår i en livbåt med Pi, en tiger og en del andre dyr som blir borte underveis. Det hele blir nokså eksistensielt i perioder. Hvor mye som er virkelig og hvor mye som er feberfantasier er en del av de tingene man som leser må ta stilling til.
Det er fullt av små perler av problemstillinger i boken. Min favoritt er den hvor Pi insisterer på at han som ungdomsopprør skal tilhøre tre religiøse retninger, han vil være muslim, kristen og hindu, mer eller mindre på en gang. Det er et festlig lite opptrinn der hans religiøse veiledere treffer på Pi, hans familie og hverandre. Kostelig.
Om boken på Bokkilden
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
1 comment:
Jeg ble vedlig fasinert av den boken.
Det var mange gullkorn der.
Denne om angst måtte jeg bare skrive ned :-)
Fra boken " Historien om Pi "
" Jeg må si et ord eller to om frykt. Den er livets eneste virkelige opponent. Bare frykten kan overvinne livet. Den er en slu og kløktig motstander, hvor godt vet jeg ikke det. Den eier ikke anstendighet, respekterer ingen lover eller konvensjoner, viser ingen barmhjertighet.
Den slår til mot ditt svakeste punkt, som den finner med ufeilbarlig sikkerhet. Den begynner i sinnet, alltid der. Det ene øyeblikket føler du deg rolig, fattet, glad. Så, hyllet i den harmløse tvilens drakt, smyger frykten seg inn i sinnet ditt som en spion. Tvilen møter vantroen og vantroen prøver å dytte den ut. Men vantroen er en dårlig rustet fotsoldat. Tvilen gjør kål på den uten besvær. Du blir urolig. Fornuften iler til for å kjempe på din side. Du blir beroliget. Fornuften er fullt bestykket med den nyeste våpenteknologien.
Men til din forbløffelse blir fornuften lagt i bakken, til tross for en overlegen taktikk og flere ugjendrivelige seire. Du kjenner at du blir svakere, vakler. Uroen blir til angst.
Så vender frykten hele bredsiden mot kroppen din, som allerede aner at noe forferdelig galt er i gjære.
Lungene har allerede fløyet sin vei som fugler, og innvollene har smøget seg bort som en slange. Nå ligger tungen din død som en sild, mens kjeven begynner å galoppere på stedet hvil. Ørene blir døve. Musklene begynner å skjelve som om de har malaria, og knærne rister som om de danser.
Hjertet sliter for tungt, mens lukkemuskelen er for slapp. Og slik fortsetter det i resten av kroppen. Hver eneste del av deg svikter på den måten den er best skikket til. Bare øynene fungerer godt. De viser alltid frykten den oppmerksomhet som tilkommer den.
Raskt tar du uoverveide beslutninger. Du gir dine siste forbundsfeller på båten: håp og tro. Se så, nå har du slått deg selv. Frykten, som bare er et inntrykk, har seiret over deg.
Saken er vanskelig å beskrive med ord. For frykt, virkelig frykt av det slaget som ryster deg i dine grunnvoller, av det slaget du føler når du står ansikt til ansikt med ditt jordiske endelikt, ligger og lurer som koldbrann i hukommelsen: Den er ute etter å bederve alt, selv ordene du kunne beskrevet den med. Derfor må du kjempe voldsomt for å uttrykke den. Du må kjempe voldsomt for å la ordenes lys skinne over den. For gjør du ikke det, hvis frykten blir et ordløst mørke som du unnviker, kanskje til og med klarer å glemme, blottstiller du deg for nye anslag fra frykten fordi du aldri virkelig kjempet mot den motstanderen som slo deg. "
laluna.
Post a Comment