En av forrige århundres (sic) mest bemerkelsesverdige fysikere heter Richard Feynman. Han er kjent for to ting. Det ene er sin deltakelse i Los Alamos prosjektet. De utviklet atombomben der på slutten av andre verdenskrig. Det andre han er kjent for er å være en vannvittig god foreleser. Hans elever skrev notater på forelesningene hans og har senere utgitt det hele i et nokså røslig trebindsverk. Sjekk amazon.com hvis du skulle føle trang til det. Han var også med på å utvikle noen av de mer grensesprengende konseptene i nyere fysikk på 50 og 60 tallet.
I denne boken fremstiller han seg mest som en underlig skrue som har stor sans for absurde detaljer og evnen han har til å dirke opp låser (!). På noen plan minner det hele litt om The curious incident with the dog in the night, det smaker litt av autisme light. Det hele er litt vel navlebeskuende og av typen ”se hvor kul og gal jeg er selv om jeg er fysikkprofessor”. Av og til er boken befriende brautende, av og til rett og slett en smule platt.
Jeg hadde forventet en bok med mer vekt på de oppdagelsene og innovasjonene han har vært med på. Eventuelt en bok om hvorfor han ble en så sagnomsust foreleser. Jeg fikk noe helt annet enn det jeg forventet, og godt er det, selv om det absolutt kunne vært bedre.
Om boken på Bokkilden
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
2 comments:
Hvorfor skriver du (sic) etter den innledende frasen din? Jeg skjønner ikke bruken av dette i denne sammenhengen.
hvorfor ikke:)
Post a Comment