Jon Bing; Oslo 2084

Bing er tilbake med en strålende liten samling historier. Ikke mye til rød tråd, boken kan vel nesten heller kalles en novellesamling og ikke en roman, men det taler ikke mot den på noen måte.
Bing fabulerer med en litt sorgmunter undertone om mulig forbrytelser i et litt postapokalyptisk Oslo. Det er et snodig og grått landskap som tegnes på basis av byen slik vi som bor her kjenner den, men med akkurat den passelige vrien som skaper usikkerhet og spenning hos leseren. Det fabuleres om det flomrammede t-bane nettet som er fullt av båtfolk. De unndrar seg de vanlige normene, registrering og normer. Lik dukker opp og det er tydeligvis noen som ønsker å få klørne i de vasstrukne tunnelene.
I en av historiene er en av de nedlagt oljeplattformene i Nordsjøen omgjort til et privat fluktsikkert fengsel. Det er kanskje ikke så sikkert som alle liker å gjøre inntrykk av. Historien pyntes med et par små absurde og litt groteske detaljer. Akkurat lugubert nok til å sette en liten gysning i en stakkars leser.

Bing har nok oversikt over den teknologien han bruker og misbruker til at det ikke er påtrengende. Vekten blir på miljøskildringer, personer, historien og artige smådetaljer som genspleisede kjæleelefanter i miniatyrstørrelse.
Dette er historier i beste Bing format, slik han fabulerte dem på 70 tallet. Litt dystrere, men med glimt i øye. Og det er artig med Oslo perspektivet hans. Savner en flaggerkatt, men det er ikke noe stort problem.