Rohinton Mistry: Så lang en reise

Og det er den. Skikkelig lang. Nå er jeg ca. en måned på vei med den, men jeg er virkelig ikke kommet særlig på vei med den.

Dette lukter episk saga av hele prosjektet. Fokuset er på en helt vanlig indisk familie. Ja, helt vanlig er de vel ikke, men hvem er vel det. Dette er mor, far og tre barn. De har sitt å slite med. De bor i et nokså rolig område. Den litt bedagelige pappaen jobber i en bank og praktiserer sine religiøse ritualer med en snodig glede av stillferdig tilfredshet. Jobben i banken er ikke av veldig stor betydning for ham, men noe han gjennomfører med en pliktfølelse som ville vært Martin Luther verdig. Mor er familiens kjerne. Hun er passe streng og myndig i sin fremferd og holder styr på det meste som foregår innen husets fire vegger. Familien er, i alle fall til å begynne med i balanse. De eldste barna er på vei ut av rede og attpåklatten er familiens øyensten. Den eldste skal begynne sine studier noe som far er svært stolt av. Litt for stolt av og sønnen ender opp med å avvise sin far, og faren sin sønn. Det spisser seg vider til med at det dukker opp penger som en nabo ønsker at de skal forvalte. Dette er nokså hete penger og det skaper en del etisk hodebry i den ikke lenger så velbalanserte familien hva de skal gjøre med det.

Dette har den godeste Mistry brukt nærmer 200 sider på. Det er relativt godt skrevet, men ikke så godt som Balansekunst. Det er lesverdig, men kunne vært bedre. Og hvordan går det med familien? Ja, si det. Det skal bli spennende å se.